Landbrukspolitisk spill med troverdighet som innsats

Foto:Stock.xchng

Reguleringssvikt

Når tilbudet svikter kalles det markedssvikt. Når tilbudet av smør svikter, er det reguleringssvikt. Dagens smørmangel dreier seg ikke om nød, men om troverdighet ved et sinnrikt reguleringssystem. Markedet for bl.a. melkeprodukter er omfattet av markedsregulering som ble til under krisen på 1930-tallet. Omsetningsloven sørget for at bønder stod sammen i samvirker. Loven har overlevd – så langt inntil «smørkrisen» av 2011. I følge Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken vil den fortsatt være en pilar under landbrukspolitikken.

Markedsreguleringsordningen for melk og melkeprodukter viste seg ute av stand til å håndtere forståelige endringer i forbrukernes smak sammen med dårlig grasvekst i en fuktig vekstsesong. Spørsmålet er om det er uflaks eller et symptom på systemsvikt.

Tidene har endret seg

Siden 1930-tallet er landbruksprodukter blitt merkevarer med varierende kvalitet. Det er samtidig i ferd med å bli umulig å dumpe nasjonal overskuddsproduksjon i et globalt marked. Dessuten er nesten alt vi tidligere kunne kalkulere med, blitt vesentlig mer risikofylt og usikkert.

Markedsreguleringen forutsetter en effektiv «av og på» -knapp. Ved å justere importtollen, skal vi kunne skru av og på importen med nærmest umiddelbar og forutsigbar effekt. Statens landbruksforvaltning redusert klokelig og effektivt tollen med ca. 80 prosent når de fikk beskjed fra markedsregulator. Det skulle vært nok, men industrielle merkevarebyggere var ikke klare til å omstille seg for å levere noen hundre tonn til Norge.

Fortsatt er det toll på import av smør, Norge er et lite marked og har med dagens situasjon neppe strategisk verdi for utenlandske meieriforetak. De vet at døren blir slått igjen så fort julefreden har senket seg.
Det mest krevende for det norske reguleringssystemet for melk og melkeprodukter kan ha vært overgangen fra overskudd av melkefett, til underskudd. Ved hjelp av varierende subsidier og avgifter har vi sørget for at vårt overskudd ble sendt vi ut i verden. Selv i smørkrisetider ligger det fortsatt mye godt melkefett i subsidiert eksport av Jarlsbergost. Jarlsbergeksporten illustrerer poenget. Dagene med eksport av homogen hvitost for å regulere det norske markedet er over. Nå er også dette en merkevare av høy verdi, basert på langsiktige relasjoner. Det kan være dårlig økonomi, både for Tine, for bønder og for samfunnet, å skru av og på denne eksporten avhengig av lavkarbotrender og grasvekst i Norge.

Vi kan løse slike mangelsituasjoner ved å øke egen melkeproduksjon. Problemet er at vi trenger mer melkefett, akkurat nå, men ikke mer skummet melk. Vi må med andre ord kvitte oss med overskudd som i pris ligger høyt over prisene internasjonalt. I handelspolitikken vil dette bli en form for dumping som virker destabiliserende på andre lands matproduksjon. Det vil alle, inklusive Norge, bort fra. Det er ingen vei tilbake til behagelige produksjonsoverskudd og bruk av utenlandske konsumenter som ubegrensede buffere i markedsreguleringen i Norge.

Vi kan sikkert også betale dansker for å stå til disposisjon med noen tusen tonn smør eller andre produkter når og hvis vi ber om det. Vi kan kanskje også finne måter å kvitte oss med produksjonsoverskudd på, f.eks. ved å bruke overskuddsproduksjon av melkeprodukter i fôring av husdyr. Men det er stor usikkerhet som skal absorberes. Verden er blitt svært usikker. Internasjonale priser på matråvarer kan doble seg og halvere seg på få måneder. Danske smørleverandører vil kreve god betaling. Og den norske markedsregulatoren, Tine, eller reguleringsorganet, Statens landbruksforvaltning, eller departementet selv, skal kunne si noe fornuftig om hva dette systemet er verdt. Det blir ikke lett, og sjansen for uansett å bomme på prognosene er stor. Det vil bli gjort flere feil. Spørsmålet er om det er verdt å lappe på systemet, eller om systemet bør endres fundamentalt.

Neppe grunn til å sette samfunns- og forbrukerinteresser på spill

I en utredning av markedsreguleringsordningene som er gjennomført for den private kjøttindustrien, KLF, har noen av oss i NILF nylig vurdert betydningen for viktige samfunns- og næringsinteresser. Arbeidet var ikke forutseende nok til å spå «smørkrisen», men reiste likevel spørsmål om verdien av reguleringsordningene.

I dag har vi langt mer differensierte produkter, verdikjedene er helt annerledes, industriell bearbeiding og effektiv vareflyt organiseres etter andre prinsipper enn selv på 1980-tallet. Og ikke minst, internasjonale matmarkeder er sterkt endret. Vi ser også at mer og mer vil dreie seg om evne til å ivareta en norsk matnæring som skal konkurrere i intens konkurranse med internasjonale aktører, og stadig mer variert forbrukeretterspørsel. Disse utfordringene er vitale for norsk matsektor.
I om lag 80 år har markedsreguleringene vært opplevd som en trygghet spesielt for bøndene. Nå er utryggheten demonstrert. Det glade budskapet er at det antagelig finnes en rekke andre virkemidler og løsninger som kan sikre landbruk over hele landet, råvarer til industrien, og smør på bordet, enn Omsetningsloven fra 1936 med all dens virkemiddeltilfang. Det blir interessant og trolig nødvendig å ta fatt på diskusjonen om ordningene i lys av Regjeringens landbruksmelding og erfaringene fra julen 2011.

Tekst: Ivar Pettersen. 

Les også artikkelen Grunn til å vurdere alternativer til tradisjonell markedsregulering og NILF-notat 2011-8 Regulering for organisering - markedsregulering i kjøttsektoren.

Se også oversikt over andre forsidesaker.

Publisert 10.12.2011, oppdatert 11.12.2011