| Tiden er inne for et stort løft på området jordbruk, sanitæranlegg og vann - især for fattigere land
28. november 2008 arrangerte NILF et seminar i Miljøhuset G9 som hadde fokus på dagens globale matvaresituasjon. Her ble det fremhevet at nesten én milliard mennesker er sultne, 25 000 dør hver dag av mangel på mat, og situasjonen har ikke bedret seg i absolutte tall siden 1974 da «The World Food Conference'» forpliktet seg til avskaffe sult innen det neste tiår. 80 % av de fattige og sultne i verden lever på landet med eller uten eiendomsrett til jord.
Om vi skal unngå matmangel og ytterligere forverring av menneskerettigheter, er innovasjon og tverrfaglig tenkning påkrevd. En av de «store ideene» fra dette seminaret er at det finnes metoder for å resirkulere humanavfall (fekalier, urin og gråvann fra husholdninger) og produsere rent vann og gjødsel, jordforbedringsmateriale og eventuelt bioenergi. Slike teknologisk innovative ideer kan bidra til å unngå matmangel om en forener de med organisatoriske løsninger som reduserer helserisiko og sikrer en mer rettferdig fordeling av ressurser.
Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) på Ås har vært en pioner i utvikling av slike teknologier. Vi kan se teknologien i praksis i hus og lokalsamfunn på steder som Ås, Frogn, Oslo og Bergen, i India, Malaysia, Nepal og Cuba og mange andre steder. Likevel er det vanskelig å vekke interessen hos politikere og blant offentlige myndigheter.
Som utviklingsøkonomer, samfunns- og naturvitere og ingeniører, er vi tiltrukket av «de store ideene». I dette tilfelle en idé som adresserer problemer med vann, mat, helse og jordbruk som rammer minst halvparten av de fattigste mennesker i verden i dag. For det andre er det snakk om «desentraliserte» løsninger, som kan bygges og drives av mindre lokalsamfunn, og dermed gi direkte fordeler til både lokalsamfunn og samfunnet generelt. For det tredje er det «bærekraftige» løsninger i og med at de kan bidra med både lokal sysselsetting samtidig som løsningene sparer energi og reduserer forurensing. For det fjerde, fordi aktivitetene er miljøvennlige, bærekraftige og lokalt drevne, så har de kapasitet til å forbedre det vi kaller «sosial kapital». Endelig, så er de materialer som trengs til infrastruktur nesten alltid lokale og trenger derfor ikke knapp utenlandsk valuta til import.
Dette er viktige fordeler i en verden hvor det på landsbygda synes å være langt mellom bærekraftige løsninger som skaper utvikling. Det er derfor verdt å spandere noen tanker og energi på «hvorfor det ikke skjer». Da er det hensiktsmessig å forklare hva vi mener med det konvensjonelle system (System A) og det økologisk baserte systemet (System B) om vi ser på husholdninger: I System A er husene knyttet til sentraliserte avløps- og vannsystemer - typisk for de fleste byer og tettsteder i vestlige land. Avløpsvannet blir transportert i rør over lange avstander til sentraliserte renseanlegg, lokalisert tett på vassdrag eller sjø. Slike renseprosesser krever ofte mye energi for å rense vannet til akseptabel utslippskvalitet basert på (over)-nasjonale standarder. Likevel når bare rundt 75 % av avløpsvannet renseanleggene. I System B blir de ulike fraksjonene av avløpet vanligvis ikke blandet. Der holdes gråvann (bad-, oppvask- og vaskevann) og svartvann (urin og fekalier) adskilt. Urin har et høyt innhold av næringsstoffer og er en relativt steril komponent som kan utnyttes som gjødsel etter seks måneders lagring. Svartvann kan omdannes til for eksempel biogass og gjødsel/jordforbedringsmiddel. Gråvann kan renses ved å bruke økologiske systemer med jord-, leca-, sand eller kunstige våtmarker, og deretter brukes til vanning, returneres til grunnvannet eller renses og resirkuleres til toaletter mm.
En slik enkel beskrivelse av de to systemene viser noen viktige karakteristika. For det første har System B som oftest både miljømessige og sosiale fordeler, mens System A har relativ store samfunnsmessige kostnader. Problemet er at ingen av disse fordeler eller kostnader har en markedspris, og at de privatøkonomiske fordelene av System A er større enn for System B. Vi trenger derfor gode samfunnsøkonomiske analyser for å sammenligne de to systemene, da valget mellom dem avhenger av politiske beslutninger. For det andre har vi å gjøre med kapitalbundne interesser. System A har store «avskrevne kostnader» i rør, pumper og renseanlegg, det er nedlagt betydelige investeringer i utdanning, og i industri som produsenter av rør, konstruksjon av anlegg etc. Dette er noe av den potensielle forklaringen på «motstanden».
Andre grunner kan vi finne i våre egne holdninger. De fleste av oss oppfatter humanavfall som skitten eller urent. Vannklosettet blir sett på som moderne, sunt og rent - noe mange i fattige land drømmer om. I India og Kina, for bare å nevne to, men store utviklingsland, er det hovedsakelig WC-teknologi som vinner fram. Dette leder til vårt hovedpoeng, nemlig at institusjoner spiller en rolle i slike spørsmål om hvordan mennesker handler. Men hva er egentlig «Institusjoner»?
I sosiologien forstås som oftest institusjoner som de dominerende sosiale strukturer, som regulerer det økonomiske og politiske liv, dvs. familie, skole, lover, kirke, eiendomsstrukturer, politiske institusjoner, frivillige institusjoner etc. I neoklassisk økonomi har de samfunnsinstitusjoner som vanligvis har blitt sett på som viktige for økonomisk fremgang vært regjeringer, banker, eiendomsforhold, arvelover, og kontrakter. I institusjonell økonomi er fokus i tillegg på hvordan institusjoner utvikler seg og påvirker våre handlinger, slike som normer og rutiner, verdier og levemåter.
Uansett tolkning har institusjoner betydning for våre valg - også mellom System A og System B. Det gjelder uansett om det er den enkelte borger eller kommunestyret som beslutter. Universiteter, skoler, foreninger, foretak og kirke hjelper til med å forme holdninger. Det gjør de stilltiende gjennom sine valg av teknologi, i valg av pensum eller i diskusjon av tema eller fravær av samme, lover regulerer hvordan avløp skal behandles, banker bestemmer hvilke investeringer de vil gi støtte og forskningsrådene legger premisser for forskningen gjennom sine bevilgninger.
Det er vist at økologiske systemer som behandler humanavfall kan produsere gjødsel, energi og rent vann som nødvendige bi-produkter, samtidig som de har økonomiske og samfunnsmessige fordeler. Videre vil slike løsninger i en del fattige land sannsynligvis kunne utvikles til lavere privatøkonomiske kostnader fordi det ikke finnes etablerte infrastrukturer. Dette er spesielt viktig fordi i disse landene er behovet for plantenæring, humus, toalettsystemer, og rent vann til rimelige kostnader presserende.
I vår vurdering av om et skifte av system er å anbefale, må vi derfor gjennomføre en nøye evaluering av de samfunnsøkonomiske kostnader og nytte samt vurdere rollene og evnene til de ulike institusjonene. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, å utvikle nye teknologier og ingeniørløsninger. Tiden er inne for et stort løft på området sanitær og vann - især for fattigere land. Men vi må altså se de teknologiske løsningene i sammenheng med institusjonenes innflytelse og utfordringer for å vurdere hvordan, hvor, og hvor fort vi kan tilpasse slike løsninger til ulike forhold.
Av John Bryden (NILF), Karen Refsgaard (NILF) og Petter Jenssen (UMB) Sakset fra Nationen
Se også programmet for det omtalte seminaret Mat, vann og avfall - ressurser i krise!. Der finner du også lenke til plansjer presentert på seminaret.
Se også oversikt over andre forsidesaker.
Publisert 02.03.2009 |
