| Bygdeutvikling er sin strategi verd
Kronikk av Ellen Marie Forsberg og Ivar Pettersen publisert i Nationen 08.12.2006.
Mandag (11.12.2006) møtes landbruksministerens kontaktutvalg for næringsutvikling, innovasjon og forskning. Det foreligger et utkast til ny nasjonal strategi. Partnerskapene i fylkene skal nå foreta sine strategivalg. Dersom midlene til næringsutvikling brukes målrettet, må det forventes en markant effekt. Problemet er at det er fristende å spre midlene over mange og motstridende formål, uten en klar strategi. Et potensielt virkningsfullt tiltak kan ende som kosmetikk på en prosess som truer livskraften i mange landbruksbygder.
Vid oppgave - få kroner
Landbrukspolitikken skal fremme lønnsom landbruksbasert næringsutvikling på bygdene. Oppgaven er vid, men Bygdeutviklings-satsingen (BU-satsingen) utgjør mindre enn to prosent av samlet støtte til norsk jordbruk. Satsingen skulle i 2006 dekke tradisjonelt landbruk, med øremerkede midler for et melke- og storfeprogram, ny landbruksrelatert verdiskaping, ofte omtalt som tilleggsnæringer, familiejordbruket osv. Likevel dreier virkemidlet seg om et potensielt viktig tiltak.
Potensielt stor effekt
For 2006 ble fylkene totalt tilført kr 326 mill i fylkesvise BU-midler, pluss lån med rentestøtte på kr 700 mill. Budsjettnemda beregner årlige investeringer i jordbruket til nærmere kr 6 mrd. BU-støtten alene utgjør med andre ord rundt seks prosent av samlede investeringer i jordbruket. Få næringer vil regne det som ubetydelig, og fylker med spredt, landbruksavhengig bosetting får en betydelig større andel.
Oppgaven kan og bør imidlertid innsnevres i forhold til å støtte alle investeringer i jordbruket. Vel 50 prosent av investeringene dreier seg om maskiner og redskaper. Antagelig er også deler av investeringene i driftsbygninger lite spisset mot innovasjon, bygde- og næringsutvikling. Vanlige banker kan da være gode alternativer til BU-lån og -støtte. Om behovet for ny traktor truer videre drift, kan det være et alternativ å vurdere eierskifte.
Blant driftsgranskingsbrukene utgjør investeringer til tilleggsnæringer totalt åtte prosent av investeringene i jordbruket. BU-støtten alene kan dermed utgjøre halvparten av samlede investeringer i tilleggsnæringer. Om BU-støtte og andre næringsutviklingstiltak har liten effekt, er det er neppe bare størrelsen som er problemet.
En kan for eksempel anta at det kreves 20 prosent støtte for at det gjennomføres en investering av vesentlig betydning for bygdeutvikling og ny næringsvirksomhet. Over ti år vil da BU-midlene alene, i gjennomsnittsfylket, kunne bidra til utviklingsrettede investeringer for om lag to milliarder, et ikke uvesentlig supplement til vanlig investeringsaktivitet. Da har vi kun tatt hensyn til BU-midlene, og ikke at disse skal være del av en helhetlig strategi for næringsutvikling som favner andre verdiskapingstiltak, miljøprogram, regionale utviklingsmidler, ulike handlingsplaner osv.
Det kan være viktig å minne om at næringstiltakene skal påvirke og ikke bare støtte. En premiss for all støtte via Innovasjon Norge er at den skal være utløsende for nye investeringer eller prosjekter. Uten utløsende effekt vil støtten til næringsutvikling være ren inntektsoverføring. For å påvirke investeringer, må støtten være merkbar. Fem til seks prosent støtte pr prosjekt gir trolig lite innflytelse på prosjektet. Det er behov for konsentrasjon, for strategi.
De vanskelige veivalgene
Fylkene, forvaltning og næring må i fellesskap foreta de veivalgene som kan målrette næringsutviklingen. Utfordringen blir å konsentrere seg og unngå tynn spredning. En undervurdering av BU-satsingen øker faren for at det verken legges tilstrekkelig vekt på fokuserte strategier eller konkrete, etterprøvbare målsettinger. Det samme kan skje om man blander hensyn til næringsutvikling og inntektsfordeling.
Vi omtaler her BU-satsingen som et tiltak for regional næringsutvikling, ikke som inntektstiltak. Fordelingen av støtte til næringsutvikling skaper imidlertid inntektseffekter som ikke nødvendigvis er så rettferdige. Slike fordelingsvirkninger kan gjøre det vanskelig å foreta en klar, strategisk prioritering, selv om det for øvrig brukes svært store midler til å påvirke inntekter og inntektsfordeling i landbruket. «Ostehøvelprinsippet», dvs litt til de fleste, har lettere for å skape samstemthet enn for eksempel klar prioritering av nyskapere i innovative nettverk som endog inkluderer andre enn bønder.
Se også oversikt over andre forsidesaker.
Publisert 13.12.2006 | 