|
Landbruket har stått i dyresykdommenes tegn i den senere tiden. Selv om Storbritannia har hatt problemer med kugalskap (BSE) siden slutten av 1980-tallet, og det periodevis har vært stor oppmerksomhet om denne sykdommen, tok det av for alvor høsten 2000. Forbrukerne i flere land reagerte med redusert etterspørsel, og prisene på storfekjøtt gikk kraftig ned i mange europeiske land. Omfattende tiltak ble iverksatt, også i Norge.
Som om ikke dette var nok, fikk man utbrudd av den svært smittsomme dyresykdommen munn- og klovsyke i februar 2001, også dette i Storbritannia. Dette førte til handelsrestriksjoner både innenfor EU, men spesielt mellom EU og 3. land. Norge var blant de land som innførte innførselsforbud for kjøtt og meierivarer fra EU-land noen uker på ettervinteren/våren 2001.
I kjølvannet av dette har man også fått en debatt om «industrilandbruket» og den framtidige utvikling av landbrukspolitikken. Er den situasjonen en er kommet opp et resultat av effektiviseringen av europeisk landbruk, og vil vi se en dreining av politikken mot en mer «økologisk» og «landbruksvennlig» politikk? Også fra landbrukshold her hjemme har det kommet signaler om at det nå må til en kursendring av norsk landbrukspolitikk, som følge av den siste tids hendelser i Europa.
Men hva slags endringer kan man vente seg, om det blir noen? I EU-landene har det kommet opp en diskusjon om endring av den felles landbrukspolitikken (CAP). I Tyskland har den nye «landbruksministeren», Renate Künast, foreslått å endre landbrukspolitikken til fordel for økologisk landbruk, kvalitetsproduksjon og forbrukervern. Samtidig, og muligens paradoksalt for enkelte, har det i denne sammenhengen vært spekulasjoner om at Tyskland vil skille lag med Frankrike i landbrukspolitikken og nærme seg «The Gang of Four»; Storbritannia, Danmark, Sverige og Italia, som ønsker å reformere landbrukspolitikken ved å redusere prisene og delvis kompensere med direkte tilskudd.
Det er godt mulig at landbrukspolitikken i EU kan bli endret, men det er mye som taler for at disse endringene først og fremst vil skje ved at man vil endre virkemiddelbruken, fra produksjonsrettet støtte til mer produksjonsuavhengig støtte, mer til bygdeutvikling o.l. Samtidig vil man ha større fokus på matvaretrygghet og lover og reguleringer knyttet til dette. En vil ikke nødvendigvis gi mer penger til landbruket, men heller gi pengene på en annen måte.
Heller ikke i Norge synes dyresykdommene å ha gitt konkrete utslag i politikk og økonomi. En konsekvens av sykdomsutbruddene er riktignok at den norske landbruksministeren, Bjarne Håkon Hanssen, har blitt en av de mest kjente og profilerte regjeringsmedlemmene vi har for tiden. Videre har Norge, som EU, iverksatt tiltak mot kugalskap (forbud mot kjøttbeinmel m.v.) og hatt midlertidige importrestriksjoner. Men når en ved jordbruksforhandlingene våren 2001 i utgangspunktet hadde en avstand mellom krav og tilbud på 1,5 mrd. kroner, og ble enige om en avtale som først og fremst innebar målprisøkninger på 300 mill. kroner, er det lite som bærer bud om grunnleggende endringer.
Et forhold er at norsk landbruk fortsatt er et typisk småskalalandbruk, med lite «industripreg». Når det gjelder sykdommen munn og klovsyke, er vel heller ikke denne regnet å være et produkt av «industrilandbruket». Smitten kan ramme både små og store bruk, økologiske som konvensjonelle. Det man heller bør se nærmere på er hvordan smitten kan spres, jfr. den omfattende dyretransporten en har f.eks. i Storbritannia, og hvilket regelverk som skal gjelde her.
Årets Utsyn over norsk landbruk - Tilstand og utviklingstrekk 2001 bygger i stor grad på opplegget fra tidligere år. Kapitlene i rapporten utgjør en helhet, men kan også leses hver for seg. Norsk landbrukspolitikk har fått en grundig omtale i kapittel 2, mens jordbruksoppgjørene i 2000 og 2001 blir behandlet i kapittel 3. Kapittel 4 inneholder opplysninger om produksjonsgrunnlaget for norsk jordbruk, slik som areal, bruksstruktur, arbeidskraft og husdyr. I kapittel 5 har vi sett nærmere på produksjon, forbruk og omsetning av landbruksvarene i Norge, mens det er satt søkelys på hvilke økonomiske resultater dette gir i kapittel 6. De økonomiske resultatene er omtalt for jordbruket totalt og på bruksnivå. I kapittel 7 har vi fokusert på enkelte sentrale trekk ved skogbruket i Norge. Kapittel 8 omhandler internasjonale forhold og norsk landbruk. Dette gjelder både grunnleggende forhold som areal og produksjon, men en går også inn på handel, handelspolitikk og landbrukspolitikk.
Vi har også i år satt søkelys på utvalgte tema som har vært oppe i året som har gått, men også temaer som har aktualitet i tiden framover. Det er fokusert på i alt 10 temaer, skilt ut som egne artikler. Det er fullt mulig å lese disse uavhengig av den øvrige teksten.
|
