|
1997 var et valgår. Dette satte sitt preg på mye, også utviklingen i norsk landbrukspolitikk. Valget resulterte dessuten i regjeringsskifte og Dag Terje Andersen (Ap) måtte forlate stolen til fordel for den nye landbruksministeren Kåre Gjønnes (KrF). Selv om Dag Terje Andersen hadde opparbeidet seg et relativt positivt forhold til næringen, var det flere som så for seg nye tider for landbruket og distriktene. Den såkalte «Voksenåsenerklæringen», som er grunnlaget for den nye treparti-regjeringen, har f.eks. inne formuleringer om at «...en sentrumsregjering legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn og at det inntektsgap som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert.» («Voksenåsenerklæringen», 1997). Dette skaper forventninger.
Årets Utsyn over norsk landbruk - Tilstand og utviklingstrekk 1997 bygger i stor grad på opplegget i forrige utgave. Vi har satt søkelys på utvalgte tema som har vært aktuelle i året som har gått, og som trolig vil få betydning for landbruket i flere år framover. Det er fokusert på i alt ti temaer, skilt ut som egne artikler. Det er fullt mulig å lese disse uavhengig av den øvrige teksten. Når det gjelder stoffet for øvrig, er dette noe justert og revidert i forhold til forrige utgave. Nytt i år er et kapittel om internasjonalt landbruk, samt et tabellvedlegg med nøkkeldata.
Kapitlene i rapporten utgjør en helhet, men kan også leses hver for seg. Norsk landbrukspolitikk har fått en grundig omtale i kapittel 2, mens jordbruksoppgjøret i 1997 blir behandlet i kapittel 3. Kapittel 4 inneholder opplysninger om produksjonsgrunnlaget for norsk jordbruk, slik som areal, bruksstruktur, arbeidskraft og husdyr. I kapittel 5 har vi sett nærmere på produksjon, forbruk og omsetning av landbruksvarene i Norge, mens det er satt søkelys på hvilke økonomiske resultater dette gir i kapittel 6. De økonomiske resultatene er omtalt for jordbruket totalt og på bruksnivå. I kapittel 7 har vi fokusert på enkelte sentrale trekk ved skogbruket i Norge. Kapittel 8, som altså er nytt i forhold til tidligere års utgaver, omhandler internasjonale forhold og norsk landbruk sett i forhold til dette. Dette gjelder både grunnleggende forhold som areal og produksjon, men en går også inn på handel, handelspolitikk og landbrukspolitikk.
I 1997 var landbruket framme i nyhetsbildet på flere områder, selv om kanskje de helt store overskriftene uteble.
Melkeproduksjonen er den produksjonen som sysselsetter flest årsverk i jordbruket. Innenfor denne sektoren er det satt i gang prosesser som på sikt kan ha stor betydning for strukturutviklingen. Spørsmålet er imidlertid hvor fort det går. Ved inngangen til 1997 hadde myndighetene ferdig et system for omsetning av melkekvoter som ble iverksatt på våren/sommeren. Mange melkebønder sto således overfor et vegvalg. Skulle en satse videre som melkeprodusent og kjøpe kvote, eller ville det være mest fornuftig å avvikle produksjonen og selge kvota? Resultatet av første runde viser at ca. 640 produsenter ønsket å selge kvote, slik at det ble omsatt ca. 30 mill. liter. Ønsket kjøp av kvoter var imidlertid fem ganger større enn dette tilbudet og en bør reise spørsmålet om den administrerte prisen er satt for lavt.
Mens man i 1996 hadde sterk fokus på skrapesyke på sau, var dette i mindre grad framme i 1997. Dette satte også sitt preg på forbruket av sauekjøtt, som økte noe i forhold til året før, selv om en ikke har kommet opp på «normalt» nivå. På den annen side har det blitt større fokus på importordningene og EØS-avtalen. Også situasjonen i Sverige har medvirket til dette, hvor det har vist seg at en relativt stor del av det importerte kjøttet, spesielt fra Frankrike, har inneholdt salmonella.
Sauen har også kommet i fokus på en annen måte. Regjeringen la våren 1997 fram «Rovdyrmeldingen» som trakk opp prinsippene for forvaltningen av rovdyrene framover. En ønsker fortsatt både sau og rovdyr i de samme områdene, og konfliktene vil fortsatt være der. Stortingsmeldingen legger vekt på å finne gode forebyggende tiltak mot rovdyrskader. Men dette koster, og effektene av tiltakene er ikke bestandig like klare.
Jordbruksforhandlingene i 1997 resulterte i en avtale mellom Staten og Bondelaget. Avtalen resulterte i en beregnet inntektsøkning for bøndene, men mesteparten av dette var forutsatt skulle komme gjennom prisøkninger. Mye tyder imidlertid på at økningen i målprisene i jordbruksavtalen ikke har ført til noen særlig endringer i utbetalingsprisene til norske bønder. Kanskje ikke så overraskende, prisene blir jo først og fremst bestemt i markedet og ikke i samme grad gjennom politiske beslutninger.
Men en effekt har prisøkningene i jordbruksavtalen fått: AMS, som er målet på reduksjonspliktig støttebeløp i GATT/WTO-avtalen, har sannsynligvis økt; slik det har gjort i hele gjennomføringsperioden så langt. Denne avtalen har virket i tre år nå. Foreløpig har ikke forpliktelsene ført til nevneverdige problemer for utformingen av norsk landbrukspolitikk. Dette kan imidlertid endre seg. Hvis utviklingen fortsetter i samme takt som hittil, vil vi relativt raskt kunne «stange i støtte-taket». Muligheten til å gi yrkesutøverne i jordbruket et løft i inntektene kan med andre ord være begrenset. Uansett er det mye som taler for at det bør rettes større fokus på virkemiddelutformingen i tiden fremover.
| 
