|
2.3 Organiseringen av arbeidet i nemnda
Budsjettnemnda organiserte arbeidet i de første årene nesten på samme måte som Samråd-utvalget. Dvs. den delte arbeidet på tre utvalg: utvalg for prinsippspørsmål, utvalg for beregningsspørsmål og utvalg for tilleggsberegninger. Her var det de to første utvalg som fikk den største arbeidsmengden. Prinsipputvalget arbeidet først og fremst med prinsippene for totalkalkylen og de nye beregninger på denne som forhandlerne etter hvert krevde. Det tok seg også av prinsippspørsmål i forbindelse med mandatets pkt. b. Beregningskomitéen tok seg av de årlige ajourføringer og framskrivinger. Utvalget for tilleggsberegninger tok seg av de tilleggsberegninger som nemnda satte i gang. Da forberedelsene til de fullstendige jordbrukstellinger i 1949 ble satt i gang, ble det også opprettet et statistikkutvalg som skulle ta seg av mandatets pkt. d.
Til tross for et vidt mandat og en organisering av nemnda med sikte på at alle deler av mandatet skulle følges opp, ble virksomheten i de første årene i hovedsak konsentrert om totalkalkylen for jordbruket. Det var denne som forhandlerne hovedsakelig hadde brukt, var best kjent med og var rettet inn mot å bruke, iallfall på kort sikt. De begrensede ressurser gjorde at det ble lite tid til å utvikle andre opplegg.
I de første årene kom nemnda i en viss grad inn i kryssilden mellom forhandlingspartene. Etter hvert utviklet det seg kjøreregler i samspillet mellom forhandlere og nemnd som seinere også er videreutviklet.
2.4 Videreutviklingen av Totalregnskapet og -budsjettet for jordbruket
Da Finansdepartementet i mars 1948 oppnevnte BFJ, sto prisforhandlinger om ny avtale for perioden 1948-50 for døren. Tiden var knapp og utvalget måtte derfor prioritere ajourføring og forbedring av totalkalkylen til forhandlingene.
På det første møte ble det vedtatt at materialet skulle behandles fortrolig inntil det var ferdigbehandlet. Her var utvalget forutseende. Offentlig diskusjon om tallene, mens behandlingen i nemnda pågikk, kunne virke forstyrrende på beslutningsprosessen. Seinere har dette vært retningslinjen for nemnda og er det også i dag. Dette har ikke alltid vært like lett å overholde. Når lekkasjer har skjedd, har dette nesten alltid ført til gnisninger. Lekkasjer kan være et tegn på at nemnda ikke fungerer godt, og årsaken har i slike tilfeller ikke alltid ligget der lekkasjen har oppstått.
Det ble også besluttet at prinsipputvalget skulle drøfte vurderingsprinsippene for kapitalen både for beregningen av kostnadene ved kapitalslit og for renter på kapitalen. Dette hang trolig sammen med den nevnte dissens i Sam.råd-utvalget året før. Gjennomgangen førte til at gjenanskaffelsesprinsippet ble beholdt i kapitalslitberegningen. Samtidig ble omsetningsverdien i beregningsåret beholdt ved beregningen av kapitalmengden og dermed rentekostnadene på egenkapital. Denne gang var det full enighet om disse prinsipper. Seinere ble det strid om disse i forhandlingene (se nedenfor).
Nemnda gjennomførte også forbedringer av sammendraget av beregningsresultatene og la i dette inn to nye resultatmål, nemlig vederlag til arbeid og kapital, og vederlag til arbeid og egenkapital. Disse to resultatmål kom i tillegg til nettorealinntekt og disponibel arbeidsinntekt. Forhandlerne kunne dermed nytte det resultatmål som de mente var best egnet. I de første årene nyttet de disponibel arbeidsinntekt, men gikk seinere over til vederlag til arbeid og egenkapital som var langt sikrere.
Forhandlingene dette året foregikk uten diskusjoner om forhandlingsmaterialet. De førte dessuten for første gang fram til avtale mellom staten og begge organisasjoner, og denne ble gjort gjeldende for to år. Forhandlingssystemet var brakt inn på riktig spor. Starten for BFJ synes å ha vært god.
Ved oppstart i september etter oppnevningen i statsråd satset nemnda bl.a. på innspill til opplegget av SSBs fullstendige jordbrukstellinger 1949 og større tilleggsberegninger. Utvalg for tilleggsberegninger ble gitt i oppdrag å utarbeide en plan for analyse av utviklingen i produksjon, forbruk og priser på jordbruksvarer. Planen ble utarbeidet av nemndmedlemmet Aresvik og var vid. Et siktemål for planen var å framskaffe materiale for fastsetting av riktige prisrelasjoner mellom de forskjellige jordbruksprodukter. Det ble besluttet at Aresvik også skulle gjennomføre selve oppgaven, i første omgang ved å gjennomføre en undersøkelse av pris- og produksjonsutviklingen for kjøtt og melk. Dette arbeid tok han doktorgraden på. Arbeidet ble ellers nyttet i mange sammenhenger. Nemnda satte også i gang utarbeiding av en inndeling av landet i jordbruksområder. Professor Paul Borgedal ble ansatt for å utføre denne. Dermed hadde BFJ igangsatt to større oppgaver som var en oppfølging av pkt. c i mandatet.
Statistikkutvalget lagde innspill til de fullstendige tellinger. Her lå det store muligheter for å skaffe fullstendige data til totalkalkylen. Disse ble så langt mulig fulgt opp av SSB. Samarbeidet mellom SSB og nemnda var på dette tidspunkt kommet godt i gang, men dette ble starten på et langvarig samarbeid om utforming av både de fullstendige tellinger og utvalgstellingene med sikte på å dekke nemndas databehov. Dette har i alle år seinere blitt fulgt opp og pågår fortsatt. SSBs innsats i framskaffingen av data til forhandlingsmaterialet gjennom sine tellinger har vært en betydelig styrke for BFJ. Budsjettnemnda måtte også bygge opp kontaktene med alle de øvrige oppgavegivere til totalkalkylen. Mange av oppgavegiverne leverer materiale som det ligger et betydelig arbeide bak. Dette gjelder særlig jordbrukets salgsorganisasjoner og Statens Kornforretning.
I avtalen for 1948-50 ble det tatt inn følgende bestemmelse som henger sammen med Finanskomitéens uttalelse i 1947 nevnt foran: «Inntektsøkning iflg. totalbudsjettet i tiden inntil 1. april 1950 som skyldes produksjonsøkning og rasjonalisering, skal i sin helhet komme jordbruket til gode, og skal derfor ikke kunne danne grunnlag for ny forhandling om prisene». I utkastet til innstilling om totalkalkylen hadde sekretariatet utarbeidet et kapitel med beregninger av størrelsesordenen på inntektsøkningen av produksjonsøkning og rasjonalisering. Ser en nærmere på den siterte bestemmelse ga den rom for flere tolkninger. Beregningene var derfor utført i tre alternativer, og under diskusjonen av disse må det ha blitt klart for nemnda at forhandlerne kunne legge også andre tolkninger i bestemmelsene. Nemnda besluttet derfor å ta ut hele kapitlet. Dermed kunne den ikke tas til inntekt for den ene eller andre tolkning. I referatet ble følgende tatt inn: «Med hensyn til beregninger etter prisavtalen har Budsjettnemnda ikke noe mandat til å utføre slike uten etter anmodning fra forhandlerne, eventuelt med direktiver fra forhandlerne om hvordan beregningene i henhold til prisavtalens bestemmelser skal utføres.»
Avtalepartene ble orientert om dette. Kort etter kom det anmodning til BFJ fra Sunnanå, formannen i statens forhandlingsutvalg, om å foreta slike beregninger. Med anmodningen fulgte spesifikasjon av hvordan beregningene skulle utføres. Dette har seinere vært retningsgivende. Ved slike bestemmelser i avtalen har det blitt angitt at de skal følges opp av BFJ og ev. med spesifikasjon av premissene.
Til forhandlingene i 1949 fikk BFJ ellers i oppdrag fra Landbruksrådet å beregne virkningene av at de budsjetterte priser på poteter og grønnsaker ikke lot seg ta ut. Med opplegget i totalkalkylen var dette en faglig enkel oppgave. Totalkalkylen begynte å bli anvendbar for slike og liknende tilleggsberegninger.
I oktober 1949 utarbeidet BFJ en uttalelse til Finansdepartementet til et utkast til Hovedavtale. Utfra sitt mandat uttalte nemnda seg bare om de statistisk-tekniske sider av saken. Uttalelsen var ganske omfattende. Her tar vi bare med ett punkt: I uttalelsen framgår det at forslaget til Hovedavtale hadde med en formulering om at totalkalkylen skal være «utarbeidd i samsvar med prinsipper og former som er godkjent av begge parter». Dette gjaldt en prinsipielt meget viktig sak for nemnda. I faglige spørsmål måtte nemnda kunne operere suverent, mens tekstforslaget innebar at forhandlerne kunne diktere. Nemnda viste i uttalelsen til at den hadde fått sitt mandat fastsatt av kongen og at den ble oppnevnt som en sakkyndig og nøytral instans for å legge fram statistiske beregninger til prisforhandlingene. På denne bakgrunn så den det som unødvendig og uheldig om denne formulering skulle bli stående. Formuleringen ble ikke tatt inn i hovedavtalen.
Det nevnte punkt i 1948/50-avtalen om at jordbruket skulle beholde fordelen med produksjonsøkning og rasjonalisering, førte til at nemnda utviklet sammenlignbare budsjetter. De årlige budsjettall kunne i stor grad nyttes direkte i disse og nemnda hadde dermed skaffet seg et enkelt og lite arbeidskrevende opplegg for å beregne inntektsutviklingen i jordbruket der avlingsvariasjonene var eliminert. Ved å kombinere denne med beregning av prisfast volumutvikling og volumfast kostnadsutvikling utviklet nemnda etter hvert et system for å ta hensyn til fordelen med produksjonsøkning og rasjonalisering.
I forhandlingene våren 1950 om ny prisavtale for 1950-52 oppsto store problemer, og forhandlingene endte med brudd. I disse ble BFJs beregninger av rentekostnader og kapitalslit etter gjenanskaffelsesprinsippet underkjent av staten. Begrunnelsen til staten var at dette prinsipp ikke ble nyttet i beregningsoppleggene som Prisdirektoratet nyttet ved prisjusteringene for andre næringer. Hvis nemndas prinsipper ble lagt til grunn ville jordbruket bli forfordelt hevdet statens forhandlere. Valg av beregningsprinsipper var et reint faglig spørsmål. Siden det nå var full enighet i nemnda om prinsippene, var det oppstått en konflikt med forhandlerne som det er vanskelig å se løsning på, hvis staten skulle opprettholde sitt standpunkt. Selv om forhandlingene endte med brudd, besluttet regjeringen å følge opp forhandlingsresultatene så langt enigheten i forhandlingene rakk. I tillegg gjorde den kjent at den ville godkjenne den hovedavtale som var forhandlet fram av partene. Dermed var nemndas nøytrale plassering i avtalesystemet og suverenitet i faglige spørsmål avklart i denne omgang.
BFJs materiale ble igjen underkjent og mer alvorlig ved justeringsforhandlingene på høsten s.å. Dette minnet nemnda om at tillit til materialet fra forhandlernes side var meget viktig. I forhandlingstilbudet hadde statens forhandlere bl.a. valgt å legge nasjonalbudsjettets jordbrukstall til grunn istedenfor BFJs totalbudsjett. Forhandlingene var generelt ganske harde og staten hadde gitt uttrykk for at «det er av avgjørende betydning ... at det ved forhandlinger som dette ikke bygges på feilaktige forutsetninger.» Dette var etter forholdene sterke ord. Totalbudsjettets tall viste en betydelig dårligere utvikling for jordbruksinntektene enn nasjonalbudsjettets. Jordbrukets forhandlere argumenterte generelt for at totalkalkylen skulle nyttes. De pekte på konkrete forhold som ikke var tatt hensyn til i nasjonalbudsjettet og som ville gjøre resultatet mer likt totalbudsjettets (St.meld. nr. 77 (1951)). For BFJ måtte det være lite hyggelig å bli underkjent av den ene part. Vi har ikke funnet fram til hva som var de underliggende årsaker til de statlige forhandleres sterke utsagn. Formannen som hele tiden hadde lagt stor vekt på at nemndas materiale skulle være faglig holdbart, tok saken tungt (Dalberg, 1997). Etter langvarig tautrekking kom imidlertid forhandlerne fram til en avtale. Dermed var totalkalkylens og BFJs plass i avtalesystemet igjen avklart.
I kladdreferatene finner vi flere ganger forslag om å holde avstemning. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp av formannen. Prinsippet om ikke å holde avstemning, men isteden å arbeide seg fram til enighet synes dermed etter hvert å ha blitt innarbeidet. I de ferdige referatene er dette ikke nevnt og dermed heller ikke begrunnelsen. Trolig lå den i at rent faglige spørsmål ikke kan løses ved avstemning, og at skjønnsspørsmål heller ikke kunne løses på denne måte hvis nemndas materiale skulle ha tillit hos forhandlerne. Vi finner imidlertid flere ganger at den første nemnd utsatte saker når den ikke nådde enighet. Det ble da foreløpig regnet videre etter gammelt prinsipp, mens sekretariatet fikk i oppgave å utrede saken videre. Hvis enighet da ikke ble nådd, ble dissens angitt selv om bare ett medlem dissenterte, slik Sam.rådutvalget forut hadde gjort. Ved dissens overlates det til forhandlerne å ta stilling til det eller de spørsmål som nemnda ikke har blitt enige om. Nemnda har da egentlig ikke gjort sin del av arbeidet, nemlig å legge fram et omforent materiale. Heri ligger det et betydelig press på nemndmedlemmene om å bli enige. Formannen kan bruke dette pressmiddel og har gjennom tidene også gjort det. Dissens er sikkerhetsventilen som gjør at presset ikke kan føre til overkjørsel av medlemmer som er grunnleggende uenig. Ingen avstemning og anledningen til å ta dissens er fundamentale prinsipper i nemndarbeidet. Dissens forekom meget sjelden i nemnda fram til begynnelsen av 1980-årene.
I 1952 da nemndas ordinære funksjonstid løp ut sendte nemnda ut en fullstendig publikasjon om totalregnskapet for jordbruket for årene 1938/39 til 1950/51 med unntak for krigsårene. Publikasjonen ga en god og kortfattet beskrivelse av den økonomiske utvikling i totaljordbruket i tekst, tabeller og diagrammer. Oversikten var i det vesentlige utarbeidet av Mads Heier som vi snart finner som leder av sekretariatet (Budsjettnemnda for jordbruket, 1953).
2.5 Erfaringer fra arbeidet i den første nemnd og forslag om endringer
Nemndas funksjonsperiode ble som vi har sett utvidet først med ett år, og så med ytterligere ett og et halvt, slik at den fungerte ut året 1954. I disse tilleggsårene gikk arbeidet videre etter de opptrukne spor. Det var stadig nye spesialberegninger til forhandlingene på totalkalkylen da avtalene hadde med justeringsbestemmelser som trengte oppfølgingsberegninger. Det kan likevel se ut til at en del av gløden og pågangsmotet fra de første årene avtok. Den regjeringsoppnevnte Jamstillingskomitéen av 1946 som avga innstilling i 1951, kan være en årsak. Denne hadde mange dissenser og mange runde kompromissformuleringer. Stortingsmeldingen som ble utarbeidet i etterkant ble aldri tatt opp til behandling i Stortinget (Gjerdåker, 1995). Den politiske interesse for jamstilling synes å ha blitt svakere, og de som ønsket å satse på industri og høyproduktive næringer, var i framgang i partiene og fikk sterkere innflytelse enn i 1940-årene.
I et usignert notat med tittel: «Diskusjonsgrunnlag for eventuell omorganisering av Budsjettnemnda for jordbruket,» er erfaringene gjennom fireårsperioden og de viktigste problemer foran ev. omorganisering drøftet. Notatet er påført blyantpåskriften Arne Eskeland med dato 27.6.1952, og er sannsynligvis utarbeidet av formannen i forbindelse med utløpet av den ordinære oppnevningsperiode. I notatet gås det inn på at medlemmene til dels er tilknyttet den ene eller annen part, og at det nok har forekommet tilløp til forhandlingstaktikk. Det gis imidlertid uttrykk for at nemnda i det alt vesentlige har fungert slik den bør gjøre, nemlig som et rent teknisk arbeidende utvalg, hvor saklige hensyn er lagt til grunn. Når mandatet ikke er fulgt opp slik nemnda kunne ønsket, skyldes dette at det har vært mangel på ressurser, men også at det fra forhandlingsutvalgene ikke har vært noe særlig ønske om å få beregninger som utfyller totalkalkylen. For den ene forhandlingspart angis det, at dette kan skyldes at nemnda er for partspreget ved at sekretariatet ligger i topporganet for de økonomiske organisasjonene.
I notatet er plasseringen av nemnda drøftet i to alternativer: plassering til et annet offentlig organ eller som et frittstående organ. Under det første alternativ drøftes plassering under bl.a. SSB, NLI og Samordningsrådet. En frittstående nemnd anses som det beste. Sekretariatet bør også være frittstående, men dette forhindrer ikke at det rent fysisk kan plasseres til en av de nevnte organer av rasjonelle hensyn.
I oppsummeringen anbefales: Et rent teknisk utvalg med 3- eller 4-årig funksjonstid. Medlemskapet bør ikke kobles til representasjonsprinsippet. Det bør isteden være rein personlig oppnevning. Hensynet til å få med de beste fageksperter bør være overordnet. Medlemmene i nemnda bør ikke være med i forhandlingsutvalgene. Nemnda burde få et eget sekretariat, som kunne legges til SSB, NLI eller være et helt frittstående offentlig organ (Eskeland, 1952).
Vi har nå vært gjennom de viktigere hendelser i den første Budsjettnemnd. Noen av sporene var gått opp forut, men de fleste hadde den selv gått opp. I forhandlinger og politiske beslutningsprosesser kan temperaturen bli høy. Dramatikk hadde det vært, både med forkasting av hovedavtalen og med underkjenning av nemndas materiale. Dramatikken viser at forhandlingssystemet så langt var et skjørt system. Den viste også at det var viktig at de som opererte i systemet, sørget for å ha klare spilleregler. For nemnda var det spesielt viktig å skille mellom fag og politikk. Her var sporene til den første nemnd gode. I perioden som skulle komme, forekom det praktisk talt ikke verken gnisninger mellom forhandlerne og nemnda eller kritikk av nemnda eller dens materiale utenfra. Denne perioden ble en konsolideringsperiode for nemnda.
3 Konsolidering og videreutvikling 1955-1975
3.1 Ny nemnd og nytt mandat i 1955
Ny nemnd ble oppnevnt ved kongelig resolusjon i januar 1955. Ved oppnevningen ble antall medlemmer redusert fra 10 til 8. Funksjonsperioden ble satt til tre år. I resolusjonen ble det angitt at medlemmene var personlig oppnevnte eksperter (Finansdepartementet, 1955). Arbeidsgivertilknytningen til medlemmene ble derfor ikke angitt ved oppnevningen. Rådet i det foran nevnte notat ble således fulgt opp, men dette var nok mer formelt enn reelt. Representasjonen var mye lik den forrige nemnd. Ved oppnevningen ble fem av de tidligere medlemmer gjenoppnevnt herunder formannen, Eskeland. Formannen ble også seinere gjenoppnevnt og satt i sin femte periode som formann da han gikk bort i 1966. Tre nye medlemmer kom inn deriblant den tidligere fagsekretær Dalberg, som satt som medlem til han gikk av som generalsekretær i NB i 1981.
Fra og med oppnevningen i 1965 har arbeidsgivertilknytning igjen blitt angitt, uten at funksjonsmåten er endret. For forhandlingspartene er det en styrke å vite at deres interesser blir ivaretatt ved beslutningene i nemnda. Oppnevningsordningen er derfor endret. I dag foretas den av Landbruksdepartementet etter forslag fra organisasjonene og departementene. Hvis nemnda skal fungere godt med denne oppnevningsmåte, stilles det strenge krav til medlemmenes faglige integritet og formannens ledelse.
Mandatet ble endret ved oppnevningen i 1955 til å være:
- Regnskap og budsjett som viser utviklingen av de totale arbeidsinntekter i jordbruket og sammensetningen av den totale vareproduksjon og tjenesteyting.
- Regnskap og budsjett som viser sysselsettingen i jordbruket.
- Driftsregnskaper og/eller annet materiale som viser fordelingen av jordbrukets arbeids- og kapitalinntekter etter bruksstørrelser.
I tillegg var følgende angitt: Det forutsettes at Budsjettnemnda etter eget initiativ eller etter anmodning fra vedkommende departement, skal kunne legge fram annet materiale til belysning av produksjonsutviklingen og lønnsomhetsforholdene i jordbruket.
Pkt. a i det nye mandat var reelt sett det samme som i det opprinnelige. Et nytt punkt b om utarbeiding av tall for sysselsettingen i jordbruket var tatt inn. Sannsynligvis ble initiativet til dette punkt tatt fra statens side. Hovedavtalens rett for jordbruket til å beholde rasjonaliseringsgevinsten gjorde arbeidsforbrukstall overflødig, men som vi har sett var dette en rett som var betinget av god økonomi i landet. Ved å ta inn utarbeiding av arbeidsforbrukstall i mandatet ville forhandlerne være sikret omforente arbeidsforbrukstall. Pkt. c ble endret betydelig. Her ble det nå angitt eksplisitt at nemnda skulle utarbeide driftsregnskaper og/eller annet materiale som kunne belyse fordelingen av jordbrukets kapital og driftsinntekter etter bruksstørrelser. Vi ser at punkt d i det opprinnelige mandat, om å fungere som rådgivende instans for SSB i forbindelse med totalkalkylestatistikk ble tatt ut. Punktet var overflødig. Den siste og ikke punkterte del av mandatet var mye lik formuleringen i pkt. b i det opprinnelige mandat. Her skulle det vise seg at nemnda tok opp nye oppgaver i perioden.
Ressurstilgangen ville selvsagt nå som i årene forut være bestemmende for om nemnda ville kunne oppfylle mandatet. Se nedenfor.
3.2 Nemnda får eget sekretariat
Ved oppnevningen forutsatte Finansdepartementet at det til støtte for nemndas arbeid, skulle bli opprettet et eget sekretariat, og at dette skulle legges til NLI. Den første del ble fulgt opp raskt, ved at sekretariatet flyttet ut av LS i 1956. Med bevilgning fra Finansdepartementet til nemnda og med plassering av sekretariatet i egne lokaler var ankepunktene mot nemndas tilknytning til landbruksorganisasjonene fjernet.
Den andre del av Finansdepartementets forutsetning, at sekretariatet skulle legges til NLI, ble imidlertid ikke fulgt opp. Forbindelsen til NLI gikk utelukkende gjennom formannen som samtidig var direktør i NLI. Hvorfor denne del ikke ble fulgt opp, er ikke klarlagt. Det kan skyldes manglende plass i NLIs lokaler og/eller at landbruksorganisasjonene ønsket et helt frittstående sekretariat. Bestemmelsen ble effektuert først 30 år seinere etter initiativ fra Landbruksdepartementet, og da som ledd i samordningen av NLI og BFJs sekretariat til NILF.
Den tidligere fagsekretær, sivilagronom Mads Heier ble leder av sekretariatet da det flyttet ut. Hovedsekretæren, Solbrå, ble igjen i Sentralforbundet, og fra 1961 finner vi han som medlem av nemnda. Med seg i sekretariatet i 1956 hadde Heier cand.oecon. Kjell Svendsen og assistent Anne Taranrød. Kombinasjonen av landbruksøkonomer og sosialøkonomer i sekretariatet ble fulgt opp. Sekretariatet var lite og bevilgningen til lønn ble ikke øket ved oppnevningen i 1955. Dette innebar en reell nedgang i ressurser siden kontorhjelpen tidligere var dekket av Sentralforbundet. Først godt ute i 1960-årene ble bevilgningene til sekretariatet økt og da betydelig. Ressursene satte derfor i de første ti år stramme grenser for nye oppgaver.
3.3 Stortingsmeldinger og komitéinnstillinger med betydning for nemndas arbeid i tjueårsperioden
I 20-årsperioden 1955-75, kom det to stortingsmeldinger om landbrukspolitikken. Den første stortingsmeldingen kom i 1955 (St.meld. nr. 60 (1955)). Siden 1935 hadde det ikke foreligget noen helhetlig stortingsmelding med mål og retningslinjer for landbrukspolitikken. Med St.meld. nr. 60 fikk jordbruksforhandlerne et bedre grunnlag for utformingen av jordbruksavtalene. Meldingen bar imidlertid preg av at den var uferdig. Landbruksdepartementet videreførte derfor snart etter arbeidet med utformingen av landbrukspolitikken først ved å sette ned to komitéer til å utrede henholdsvis produksjons- og avsetningsspørsmålene. Lederne for de to komitéene ble begge hentet fra BFJ. Deretter utarbeidet Landbruksdepartementet en mer fullstendig landbrukspolitikkmelding. Meldingene og komitéinnstillingene virket inn på jordbruksavtalene og arbeidet i nemnda, og de trakk opp linjene for hva som skulle komme.
Ambisjonene om å nå inntektsmålsettingen fra stortingsbehandlingen av nasjonalbudsjettet for 1947 synes neddempet i St.meld. nr. 60 (1955). Styrkingen av økonomien på enkeltbrukene skulle først og fremst skje gjennom økning av produksjonen og rasjonalisering på det enkelte bruk. På grunn av begrensede økonomiske rammer, ville det ikke være mulig å prioritere hele jordbruket samtidig. I meldingen er følgende angitt om dette: «Inntektsutviklingen i jordbruket viser jevn stigning i årene etter krigen. Men for mange jordbrukere er inntektene fremdeles for små sett i forhold til inntektene i andre yrker, og det blir en stor oppgave å rette på disse forhold. Problemene er størst på de mindre bruk, og det blir i første rekke her en må ta fatt når jordbrukets stilling skal styrkes.» Oppbyggingen av økonomien på mindre bruk ved siden av produksjonsøkning ble angitt at måtte skje ved en viss omfordeling av støtten fra større til mindre bruk.
Jordbrukskomitéen av 1956, med Eskeland som formann, utredet forholdene på produksjonssiden og foreslo å legge opp til konkrete produksjonsmål for jordbruket. I tillegg foreslo den at det skulle utvikles en konkret inntektsmålsetting. Komitéen så begge målsettinger i sammenheng og uttalte: «Den naturlige konsekvens av produksjonsmålsettingen som forutsetter en tilpassing av produksjonen innen visse grenser, er at en også har en inntektsmålsetting for de enheter som skal produsere varene.» Denne inntektsmålsetting burde iflg. komitéen knyttes til en nærmere definert gruppe av rasjonelt drevne familiebruk. Denne gruppe av familiebruk burde uttrykkes ved modeller som burde settes opp og ajourføres hvert år. Modellene burde utledes av og justeres med tall fra Driftsgranskingene i jordbruket. Dette minnet adskillig om Eskelands og Berdals vyer i 1946. Eskelandkomitéen var imidlertid kommet lengre i å konkretisere målesystemet. NLI hadde arbeidet med å utvikle modellbruk og bl.a. utgitt en forskningsmelding om disse (Reisegg og Veel, 1959).
Komitéen pekte på at det burde utarbeides langtidsprognoser regelmessig over produksjon og forbruk av jordbruksprodukter. Med slike prognoser kunne en hindre unyttige investeringer og få en raskere løsning av de langsiktige problemer i jordbruket. De ville gi det nødvendige grunnlag for planlegging av produksjonen i de enkelte bygder og de enkelte bruk. Komitéen mente dette burde være prognoser med ti års horisont, og at Budsjettnemnda for jordbruket burde utarbeide disse. Til sitt arbeid hadde Eskelandkomitéen fått utarbeidet slike prognoser for matvareforbruk, jordbruksproduksjon og matforsyningsbalanse fram til 1970, og en tilsvarende prognose for arbeidsforbruket i jordbruket fram til samme år. Disse prognosene var utarbeidet av Heier og Svendsen i BFJs sekretariat.
Jordbrukets avsetningskomité av 1956, med Aresvik som formann, utredet forholdene på avsetnings- og markedssiden og fremmet forslag i en foreløpig innstilling som ved forhandlingene i 1958 førte til at avsetningsorganisasjonene fikk det fulle ansvar for markedsreguleringen av de viktigste jordbruksvarer.
Dette markedsreguleringssystem nyttes i stor grad fortsatt. Så lenge produksjonen har kunnet holdes under kontroll omlag på nivå med det innenlandske forbruk, har systemet fungert godt. Som vi seinere skal se løste det imidlertid ikke problemet med at inntektsøkning ville stimulere produsentene til overproduksjon. Komitéen forutså dette og foreslo å utrede produksjonsregulering for melk. (Også Jordbrukskomitéen foreslo dette.)
Komitéen så en inntektsmålsetting som et nødvendig siktepunkt for en rasjonell jordbrukspolitikk. Det burde tas sikte på å komme fram til en inntektsmålsetting basert på det hovedprinsipp at et årsverk som er effektivt anvendt i jordbruket bedømt etter fastlagte normer, skulle ha inntektsmessig jamstilling med sammenlignbare grupper i industrien. Aresvikkomitéen foreslo at det skulle utarbeides modellkalkyler basert på driftsgranskingene til beregning av arbeidsvederlaget i jordbruket. Den foreslo noe helt nytt når det gjaldt effektivitetskrav. Komitéen mente at det burde utarbeides arbeidsforbruksnormer for de ulike produksjoner, produksjonsomfang og områder for bruk i modellkalkylene.
Enkelte av forslagene i innstillingene til Eskeland- og Aresvikkomitéene ble fulgt opp meget raskt. Derpå utarbeidet Landbruksdepartementet St.meld. nr. 64 (1963-64), Om jordbrukspolitikken, som ble lagt fram i 1964. I meldingen ble inntektsmålsettingen behandlet inngående. Etter departementets mening ville det være en fordel om en kunne komme fram til en tallmessig konkret inntektsmålsetting for jordbruket, og at denne kunne knyttes til kalkylemodeller som kunne gi et representativt uttrykk for inntektsvirkningen av de forskjellige tiltak. Hvilke typer bruk som skulle danne grunnlaget for inntektsberegningen burde utredes nærmere og fastlegges etter drøftinger med de faglige jordbruksorganisasjonene. Om hvem som skulle legge fram modellbrukene sa departementet i meldingen: «I likhet med totalregnskapet for jordbruket bør resultatene fra «modellbrukene» fremlegges av Budsjettnemnda for jordbruket». Departementet så modellbrukene som ledd i oppfølging av pkt. c i BFJs mandat, og så at det ville bli behov for et intimt samarbeid mellom BFJ og NLI. Innhentingen og oppstillingen av primærmaterialet burde legges til NLI, mens presentasjonen av det materiale som skulle danne grunnlaget for forhandlingene burde skje gjennom BFJ. Etter departementets mening var dette meget viktig for at beregningene skulle bli akseptert både av jordbrukets og myndighetenes forhandlere. På dette punkt var departementet omhyggelig med argumentasjonen. Det skulle vise seg at departementet var klartskuende her. Da modellbrukene var godt etablert, ble det fra jordbrukshold reist kritikk på grunnplanet mot at modellbrukene ikke var basert på representativt materiale, til tross for at modellbrukene ble utarbeidet av BFJ og at nemnda var enige om utforming og resultater.
Ved behandlingen av meldingen i Stortingets landbrukskomité ble inntektsmålet gitt følgende utforming: «Komitéen mener at nettoinntekten pr. årsverk på et tidsmessig og rasjonelt drevet bruk, stort nok til å gi full sysselsetting for en øvet, voksen person hele året, bør ligge på et nivå som minst svarer til den årslønn voksne menn i gjennomsnitt oppnår i rasjonelt drevet industri.» Komitéen føyde til at for den del av jordbruksbefolkningen som bruket ikke ga sysselsetting hele året, måtte denne via landbrukspolitikken få et skikkelig vederlag for rasjonelt arbeid som legges ned i jordbruket.
Med dette var en kommet et skritt lenger med konkretiseringen av inntektsmålet. Operasjonaliseringen gjensto. Meldingen viste at operasjonaliseringen skulle skje ved hjelp av modellbruk. Men det ble ikke fattet noe vedtak om når dette skulle følges opp. Da vedtaket kom 11 år seinere, ble meldingens opplegg i stor grad fulgt (se nedenfor).
3.4 Arbeidet i nemnda - nemnd og arbeidsutvalg
Ved oppnevningen av den nye nemnd ble det oppnevnt et arbeidsutvalg bestående av Eskeland, Aukrust, Berdal og Dalberg som alle hadde lang fartstid i arbeidet med forhandlingsmaterialet. Arbeidsutvalget ble brukt på samme måte som underutvalgene i den forutgående nemnd. Dvs. det behandlet normalt alle saker før sluttbehandling i samlet nemnd. Møtene i arbeidsutvalget ble mange og hyppige og i samlet nemnd av rasjonelle grunner få. På grunn av tidspresset på ferdigstillingen av materialet følte medlemmene som ikke var med i arbeidsutvalget, at det var vanskelig å foreslå endringer av beslutningene i arbeidsutvalget. Dette problem ble flere ganger tatt opp i nemnda. Det ble gjort forsøk på å trekke samlet nemnd inn i de mer overordnede problemstillinger ved å samle disse i starten av de årlige beregninger. Heller ikke denne løsning var god. Ordningen med arbeidsutvalg ble derfor etter en del år forlatt, og sakene ble lagt direkte fram for full nemnd. Alle medlemmer kom dermed likt inn i beslutningsprosessen. I større saker har imidlertid nemnda seinere unntaksvis valgt å delegere utviklings- og utredningsarbeider til ad hoc-utvalg som den selv setter ned (se nedenfor).
Som vi husker var sekretariatet lite, og ressurstilgangen ble heller redusert enn styrket ved nyoppnevningen i 1955. Først måtte også nemnda følge opp det nye punkt b i mandatet, dvs. utvikle opplegg for beregning av arbeidsforbruket i jordbruket. Dette ble gjort i samarbeid med SSB, men ser ut til likevel å ha vært arbeidskrevende. I tillegg ble nå sekretariatet pålagt oppgaver for departementene, komitéer og råd i økende grad. Dette var rasjonelt fordi sekretariatet hadde datamateriale og kompetanse. Dette gjaldt materiale til nasjonalbudsjettene og Regjeringens langtidsprogrammer for jordbrukssektoren, oppgaver over matvareforbruk og matvareforsyning til Statens ernæringsråd og oppgaver til internasjonale organisasjoner. Dette ble faste årlige oppgaver. Noen måtte tas flere ganger i året. Enkeltstående oppdrag som de nevnte prognoser for Jordbrukskomitéen, kom også inn. Disse oppgavene kom ved siden av det løpende arbeid med forhandlingsmaterialet. Det styrket imidlertid sekretariatets innsikt, og adskillig av dette materiale kunne utnyttes i forhandlingsmaterialet.
I begynnelsen av 1960-årene ble imidlertid et nytt arbeidsområde tatt opp av nemnda, nemlig langtidsprognoser. Dette var som vi har sett, et av forslagene til Jordbrukskomitéen, og det var formannen som foreslo å ta dette opp bl.a. med henvisning til arbeidet som sekretariatet hadde utført for komitéen. Fra arbeidet med budsjettene i de årlige totalkalkyler og regjeringens langtidsprogrammer var nemnda godt kjent med prognosering på kort og mellomlang sikt og hadde forutsetninger for oppgaven. På dette tidspunkt forelå imidlertid begge de nevnte komitéinnstillingene med forslagene om utvikling av modellbruk/-kalkyler. Formannen fikk likevel tilslutning til forslaget. Siden enkelte av nemndmedlemmene også var med i forhandlingsutvalgene, må også forhandlerne på dette tidspunkt ha vurdert det slik at det ville ligge mer nytte i langtidsprognoser enn i et inntektsmateriale for bruksstørrelser og områder.
Arbeidet med langtidsprognoser ble satt i gang, og det ble lagt ned adskillig arbeid og bygget opp betydelig kompetanse på dette område fram til 1976. I denne perioden publiserte nemnda to arbeidsforbruksprognoser, to matvareforbruksprognoser, en melkeproduksjons- og en kjøttproduksjonsprognose med omlag 10-års tidshorisont. Disse kom til nytte både hos forhandlerne, i organisasjonene og i nemndas og sekretariatets løpende utredningsarbeid. I 1976 ble denne virksomheten trappet sterkt ned. Årsakene lå først og fremst i at oppbyggingen av modellbrukssystemet og det etterfølgende arbeid med tallfesting av levekårsfaktorene, krevde nesten hele nemndas kapasitet.
Når det gjelder forhandlingsopplegget i denne perioden, synes sammenhengen mellom totalkalkyleresultatene og forhandlingsresultatet i en periode å ha blitt løsnet på. Iallfall ble beregningen av volumfaste kostnader som viste utslaget av prisøkningen på innsatsfaktorene i jordbruket og førstehåndsleddet for melkeproduktene, tatt ut av forhandlingene. Kostnadsøkningen som skyldtes prisstigning ble det dermed ikke forhandlet spesielt om i en del av avtalene i 1960-årene. Da prisene på innsatsfaktorene begynte å stige sterkere i slutten av 1960-årene, førte dette til at de faktiske nettoinntektstilleggene ble mindre enn forutsatt i avtalene. Budsjettnemnda ble derfor av Landbruksdepartementet etter påtrykk fra jordbrukets side bedt om å foreta beregninger av hva de faktiske inntektsøkninger hadde vært sett i forhold til de forutsatte avtaletillegg. Dette førte til at beregningen av volumfaste kostnader ble ført inn i materialet igjen ved inngangen til 1970-årene, og kostnadene kompensert for etter forhandlinger. Da kostnadskompensasjon ble gitt, ønsket imidlertid statens forhandlere at virkningen av produktivitetsøkningen også skulle tas hensyn til. Dette førte til at normaliserte regnskaper på totalkalkylen ble utviklet til erstatning for sammenlignbare budsjetter. I disse regnskapene ble normalårsavlinger lagt inn. Sammen med arbeidsforbruksserien og trendberegninger kom nemnda på denne måten fram til en rimelig sikker beregning av inntektsvirkningen av produktivitetsutviklingen.
Budsjettnemnda fikk ellers i denne perioden to saker som krevde et betydelig utviklingsarbeid og som seinere ble løpende oppgaver. Den ene gjaldt beregning av refusjon av kraftfôravgift til pelsdyrnæringen og den andre vektallsberegninger til avlingsskadetrygden. Særlig utviklingsarbeidet ble ressurskrevende. Beregningene pågår fortsatt, men vekttallsberegningen delegerte nemnda til sekretariatet, og er nå en rein NILF-oppgave.
Beregninger for utvalget til revisjon av hovedavtalen. I sekretariatets arkiv finnes et materiale fra en arbeidsgruppe, bestående av nemndmedlemmene Dalberg og Berdal, samt sekretariatlederen, Heier. Denne arbeidet med et opplegg for modellbruk. Landbruksdepartementet hadde satt ned et utvalg i 1966 til revisjon av hovedavtalen og det var for dette utvalg materialet ble utarbeidet. Utvalget avga innstilling i 1971. Innstillingen ble ikke fulgt opp med revisjon av Hovedavtalen. Materialet til underutvalget ble imidlertid tatt fram da forhandlerne i 1976 forhandlet om innføringen av et modellbrukssystem etter inntektsopptrappingsvedtaket (Dalberg, 1997). Revisjonen av hovedavtalen kom først i begynnelsen av 1990-årene etter en ny utredning. Den nye avtale er et rent formelt regelverk om gjennomføring av jordbruksforhandlingene og om godkjenning og gjennomføring av inngåtte avtaler. Føringer for forhandlingsresultatet er tatt helt ut. BFJ er som i den foregående avtale behandlet i en egen paragraf, og revisjonen innebar ingen endringer av betydning.
3.5 Sekretariatet får mer ressurser
Antall ansatte i BFJ-sekretariatet økte betydelig i denne perioden. I 1965 var antallet økt til 4 og i 1975 til 12. I 1960 årene begynte EDB å bli tatt i bruk i forskningsmiljøer og statistikkinstitusjoner. BFJ hadde store regneopplegg, og mange beregningsoppgaver som kunne gjennomføres ved hjelp av EDB. I tillegg kunne ajourføringen av dokumentene forenkles med tekstbehandlingssystemene som etter hvert kom. EDB-teknikken åpnet muligheter for langt bedre utnyttelse av nemndas data og kompetanse, og dette førte til økt utredningsarbeid. Da forholdene ble lagt til rette bevilgningsmessig for anskaffelse av eget EDB-anlegg og terminaler til saks- og tekstbehandlere, gikk utviklingen meget raskt. Sekretariatet lå i forkant av utviklingen, og fikk på denne måten en regnemessig slagkraft som slo ut i hurtighet og anvendbarhet, men også i muligheter for å forbedre beregningsoppleggene og til å ta i bruk statistiske metoder som tidligere ressursmessig hadde vært utelukket. Da inntektsopptrappingsvedtaket kom i 1975 og nytt forhandlingsmateriale skulle utvikles, hadde nemnda tatt skrittet over i EDB-alderen. Dette gjorde det mulig for nemnd og sekretariat å håndtere utviklingsoppgavene, og de store datamengder og beregningsoperasjoner som det nye forhandlingsmateriale krevde.
Beregninger lagt til sekretariatet. Utfra datagrunnlag, beregningsopplegg og kompetanse fikk BFJs sekretariat etter hvert en rekke oppgaver i denne perioden. En god del løpende oppgaver er nevnt foran. Andre var enkeltstående ofte større utredningsoppdrag. Her nevnes bare som eksempel et av de større enkeltstående oppdrag. Landbruksdepartementet utarbeidet i 1975 en Stortingsmelding om norsk ernæringspolitikk. Norge var et av de første land i verden som tok opp ernæringspolitikken i bred sammenheng og la opp mål for denne. Arbeidet med matvareforbruksberegningene for Statens ernæringsråd sammen med totalkalkyleopplegget gjorde at sekretariatet hadde et egnet beregningsopplegg til å kvantifisere konsekvensene for jordbruk og matforsyning av målene for matvareforbruket som myndighetene la opp til. Sekretariatet fikk i oppdrag å utføre slike beregninger. Disse ga en innsikt som var nyttig for arbeidet med stortingsmeldingen og fulgte denne som vedlegg. De kom også i lang tid til nytte i nemndas og sekretariatets øvrige arbeid, da målene for matvareforbruket ble stående i mange år og fungerte som produksjonsmål i landbrukspolitikken. Dette arbeide bidro bl.a til at sekretariatet snart etter ble trukket inn i matvareberedskapsarbeidet med utvikling av en matvareberedskapsmodell (Selvforsyningsmodellen). Denne gir innsikt i sammenhengene mellom ernæringspolitikk, landbrukspolitikk og matvareberedskap. Modellen har blitt nyttet i mange forskjellige utredningsarbeider. Utviklingen her har gitt kompetanse for seinere utvikling av en annen modell, JORDMOD, som har overtatt en del av funksjonene til Selvforsyningsmodellen når det gjelder landbrukspolitikkutforming. Denne er i betydelig grad basert på modellbruksopplegget og ble nyttet mye i forbindelse med EU-forhandlingene i 1990-årene. Selvforsyningsmodellen nyttes fortsatt som planleggingsmodell i matvareberedskapsarbeidet sentralt og i fylkene.
4 Inntektsopptrapping og inntektsjamstilling 1976-1992
4.1 Opprioritering av inntektsmålet - Stortingsvedtaket om inntektsjamstilling i 1975
En økende misnøye med inntekts- og levevilkårene i jordbruket bygget seg opp i første halvdel av 1970-årene og slo ut i grasrotaksjoner som toppet seg med skattenektaksjoner i 1974-75 der Hitraaksjonen fikk mest omtale. Disse aksjonene kom omlag samtidig med at Norge var i ferd med å bli en oljenasjon. Samtidig reduserte de store oljeproduserende landene oljeproduksjonen, som førte til at oljeprisene på kort tid steg til omlag det tredobbelte. Dermed steg også prognosene for inntektene fra norsk oljeproduksjon. Den økonomiske veksten i Norge hadde dessuten så langt i 1970-årene ligget på nærmere 5 prosent pr. år målt i BNP, og lite tydet på tilbakeslag. Samtidig oppsto det en korn- og kraftfôrkrise på verdensmarkedet som førte til at kornprisene økte til omlag norsk nivå. I kjølvannet fulgte rapporter om at verden gikk mot mer varig knapphet på mat grunnet befolkningsveksten.
Øksneskomitéen(1974), som nettopp hadde avgitt innstillingen «Støtteordninger i jordbruket», hadde dessuten analysert avsetningssituasjonen på det innenlandske marked. Komitéen viste at ved å dreie produksjonen over på grovfôrbasert kjøttproduksjon og utnytte husdyras grovfôrkapasitet kombinert med økt grovfôrproduksjon, var det betydelige muligheter for økning av norsk jordbruksproduksjon. I tillegg kom mulighetene for dekning av matkornforbruket. Den norske matkornproduksjon utgjorde den gang bare omlag 10 prosent av forbruket. Komitéen anbefalte økning av jordbruksproduksjonen, og la da betydelig vekt på at landet som et kommende rikt land, burde redusere belastningen på den globale matforsyningsbalanse. Utfra dette lå forholdene både økonomisk og avsetningsmessig bedre til rette for realisering av inntektsmålet enn noen gang tidligere. Også i opinionen var det en positiv holdning til landbruket. Det var en stemningsbølge i nesten alle befolkningsgrupper for satsing på grønn produksjon.
I 1975 kom vedtaket som hadde uteblitt ved behandlingen av landbrukspolitikkmeldingen i 1965. Forut var det fra Landbruksdepartementets side lagt opp til at det skulle utarbeides en ny Stortingsmelding om landbrukspolitikken på grunnlag av bl.a. Øksneskomitéens innstilling. Stortinget ventet imidlertid ikke på denne, men tok opp jamstillingsspørsmålet i forbindelse med behandlingen av Landbruksdepartementets budsjett. Det vedtok etter intense drøftinger at inntektsmålet for jordbruket burde oppfylles senest i løpet tre avtaleperioder, dvs. senest innen 1. juli 1982. I formuleringen av opptrappingsvedtaket viste Stortinget til jamstillingsformuleringen fra 1965 og sørget samtidig for konkretiseringer som ble bestemmende for utformingen av målesystemet:
«Stortinget uttaler at denne målsetting bør oppfylles snarest mulig og mener at dette bør skje senest i løpet av tre avtaleperioder. Under gjennomføringen må det legges avgjørende vekt på å øke inntekten på mindre bruk samtidig som jordbruket i vanskeligstilte områder må prioriteres høyt».
Tilføyelsen med den siste setning la grovt formulerte rammer for målesystemet. Mindre bruk og vanskeligstilte områder måtte være med i målesystemet da disse også skulle tilgodeses i opptrappingen. Dette var ikke nytt. Som vi har sett var det angitt i stortingsmeldingene både fra 1955 og 1965 at disse skulle tas hensyn til.
Både ved utviklingen av modellbrukene og i tallfestingen av levekårsfaktorene foregikk det et samspill mellom forhandlerne, departementene og Stortinget om de politiske forutsetninger for oppbyggingen av målesystemet. Da de politiske forutsetninger var fastlagt, var det Budsjettnemndas oppgave å utvikle den resterende del på faglig grunnlag. Samtidig måtte den sørge for at de politiske forutsetninger ble tatt riktig hensyn til. Skillet mellom fag og politikk var imidlertid mer diffust nå, fordi nemnda i større grad måtte tolke de politiske forutsetninger. I tillegg kom at resultatene av nemndas arbeid, dvs. tallene til nemnda, ville slå direkte igjennom i forhandlingsresultatet. Nemndas ansvar økte og dermed kravene til medlemmenes beslutningsevne og integritet. Dette slo da også ut ved oppnevningen av nemnda i 1976. Medlemmene ble til dels hentet fra et høyere forvaltningsnivå.
Når det gjaldt arbeidsdelingen mellom forhandlerne og nemnda, gikk denne stort sett meget greit i utviklingsperioden. Forhandlerne hadde lang erfaring i grenseoppgangen, og de sørget vanligvis for at oppgaver av klar politisk eller forhandlingsmessig art ble lagt til forhandlingene eller til forhandleroppnevnte underutvalg.
4.2 Premisser gitt i jordbruksforhandlingene i 1976
Jordbruksforhandlerne fulgte opp stortingsvedtaket ved forhandlingene i 1976. Forhandlerne ble enige om at det skulle bygges opp målesystem for måling av inntektsnivået i jordbruket basert på modellbruk slik det var angitt i St.meld. nr. 64. Forhandlerne fulgte opp ideen til Avsetningskomitéen om bruk av effektivitetsnormer og utarbeidet arbeidsforbruksnormer for melkeproduksjonsbruk. Disse ble differensiert etter besetningsstørrelse og geografiske områder. Flatbygdene fikk normer som var 20-25 prosent strammere enn normene for de øvrige områder. Dermed hadde forhandlerne vist hvordan de i målesystemet ville ta hensyn til Stortingets forutsetning om å legge avgjørende vekt på de mindre bruk og vanskeligstilte områder. Stortinget slakket seinere litt på enkelte av disse. I stortingsmeldingen Om inntekt og levekår, (St.meld. nr. 80 (1978-79), er det angitt at normene ble satt strengere enn gjennomsnittet i næringen. I prinsippet ble de søkt satt slik at effektivitetskravet i jordbruket ble likt med effektivitetskravet til industriarbeiderne.
4.3 Premisser i St.meld. nr.14 (1976-77), Om landbrukspolitikken
I stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som kom i oktober i 1976 ble oppbyggingen av målesystemet behandlet detaljert. Det skulle bygges opp på grunnlag av driftsgranskingsmaterialet til NLI. Det var tre faktorer som måtte vurderes/justeres i driftsgranskingsresultatene:
- Registrert effektivitet byttes ut med effektivitetsnormene.
- Registrert produksjonsutstyr justeres til et nivå som er tilpasset til effektivitetsnormene.
- Avlingsnivået, normalårsavlinger basert på driftsgranskingenes avlingsnivå skulle legges til grunn.
I meldingen ble det angitt at BFJ skulle utarbeide grunnlagsmaterialet til fastleggingen av normer for de andre produksjoner enn melk. Fastsettingen skulle gjøres av forhandlerne. Ev. overinvesteringer skulle ikke dekkes over jordbruksoppgjøret, men over privatforbruket. BFJ skulle beregne et forsvarlig nivå på produksjonsutstyret tilpasset arbeidsforbruksnormene. Når det gjelder hvilke modellbruk som skulle utvikles ble det angitt at disse burde representere et tverrsnitt av jordbruket. Det ble eksplisitt angitt at det måtte utformes modellbruk for små bruk.
Det ble angitt i meldingen at det i avtalen for 1976-78 var slått fast at det pålå partene gjennom virkemiddelbruken å tilstrebe at inntektstilleggene skulle bli reelle. Gjennom dette hadde jordbruksorganisasjonene såvel som myndighetene forpliktet seg til bl.a. å sette inn de virkemidler som kunne sikre at produksjonen ikke oversteg produksjonsmålet.
I meldingen ble det vist til at BFJ og NLI ville få utvidede arbeidsoppgaver som følge av forslagene i meldingen. Departementet var innstilt på at BFJ såvel som NLI ville få tilført de nødvendige midler til at de skulle makte sine oppgaver.
I meldingen var også de faktorer ved siden av inntekt som påvirker levevilkårene behandlet, og det ble vist til at et levekårsutvalg (Loddenutvalget) skulle vurdere hvordan disse skulle tas hensyn til. Da Loddenutvalgets innstilling forelå, utarbeidet Forbruker- og administrasjonsdepartementet den nevnte St.meld. nr. 80. Her skal vi bare ta med at det i denne meldingen ble angitt at BFJ skulle vurdere prinsippene for beregningen av kapitalslit og renter på kapitalen på modellbrukene. I tillegg ble BFJ bedt om å utvikle en beregningsmodell for sammenveiing av modellbruksinntektene til et veid landsgjennomsnitt etter premisser angitt i meldingen. Disse tre oppgaver hang meget nøye sammen med utviklingen av modellbrukene og blir behandlet i forbindelse med disse nedenfor.
4.4 Utvikling av modellbrukssystemet
BFJ sto nå foran en omfattende oppgave. Selve nemnda hadde ikke vært borte i modellbrukene tidligere. NLI hadde imidlertid arbeidet med utviklingen av modellbrukene. De modeller som instituttet hadde utviklet var også blitt nyttet til beregninger i forbindelse med bl.a. EF-forhandlingene i 1971/72. Formannen i nemnda, direktør Finn Reisegg i NLI, som hadde overtatt formannsvervet etter Eskeland, og som selv hadde vært med på utviklingen av modellbruk, kjente NLIs modeller godt. Dessuten hadde daværende personlig sekretær og nemndmedlem Per Harald Grue arbeidet med modellbrukene i forbindelse med skrivingen av St.meld. nr. 14, og Dalberg og sekretariatslederen Heier hadde arbeidet med modellbrukstankegangen i utredningene til revisjonen av hovedavtalen. Det var derfor en god del innsikt å bygge på. Men tiden var knapp fordi det var et ønske om å få fram adskillige modeller allerede til forhandlingene i 1978, dvs. innen vel ett år.
4.4.1 Organiseringen av utviklingsarbeidet
Da beslutningen om at modellbrukene skulle utarbeides var tatt ved stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 14 i oktober 1976, handlet nemnda meget raskt. Allerede i begynnelsen av november satte den ned et ad hoc-utvalg bestående av nemndmedlemmene Dalberg (NB), Grue (LD), Hæreid (FAD), Kaldahl (NBS) og Reisegg (NLI). Fra sekretariatet ledet Heier hele tiden arbeidet. Forholdet mellom ad hoc-gruppen og full nemnd ble løst på samme måte som ved ordningen med arbeidsutvalg. Nemnda ble trukket inn når ad hoc-gruppen var kommet langt nok til at forslag til løsninger forelå.
4.4.2 Utviklingen av modellbrukene
På det første møte i ad hoc gruppen drøftet den formålet med modellbrukene som den mente var todelt:
- Måle inntektene i jordbruket.
- Beregne virkningene på de enkelte modeller og av endringene i priser og tilskudd på inntektene på modellene.
Den drøftet også hvilke modeller som skulle utvikles. NLI hadde 13 modellbruk som var nyttet i instituttets virksomhet og beregnet etter driftsgranskingenes opplegg. Selv om ikke alle passet inn var dette et godt utgangspunkt. Den ble enig om at den skulle be om forslag til hvilke modellbruk som burde utvikles fra forhandlingspartene. På denne måten fikk forhandlingspartene innvirkning på valget av modeller. Med NLI-modellene og forslagene fra forhandlingspartene ble det seinere enighet om at det skulle utarbeides 15 modellbruk til forhandlingene i 1978. På lengre sikt tok gruppen sikte på for melkeproduksjonen som betød mest, å utvikle modellbruk for 6, 12, 18 og 24 kyr. Det ble også lagt opp til at modellbrukene skulle utarbeides for Østlandets flatbygder, Østlandets dal- og fjellbygder, Jæren, Vestlandet, flatbygder og fjellbygder i Trøndelag og for Nord Norge. Det ble også lagt opp til modellbruk for korn, korn-svin, mjølk-svin, sau, sau-skog og for geit. Etter hvert skulle disse modellbrukene suppleres med modeller for korn-skog, korn-egg, korn-poteter, frukt-sau og kalkylemodeller for storfekjøttproduksjon og poteter slik at det i alt ble 25 modeller til opptrappingen skulle være fullført. Både størrelsen på modellbrukene og antallet modellbruk skulle imidlertid være fleksibelt og kunne tilpasses til utviklingen i jordbruket og forhandlernes behov.
Nemnda hadde til forhandlingene i 1978 klar 15 modellbruk og til forhandlingene i 1982 25 modellbruk. Den klarte således å holde de mål den hadde satt. Seinere ble antallet økt slik at det i alt var 32 modeller da modellbrukene i 1992 for siste gang ble nyttet som hovedmateriale i forhandlingene.
Når effektivitetsnormene første gang skulle justeres, og hvor hyppig ble også drøftet på det første møte. Konklusjonen ble ikke trukket da, men det ble foreslått at normene skulle justeres når inntektsmålet var nådd, og at de deretter burde justeres med noen års mellomrom. Slik ble det etter vedtak av forhandlingspartene seinere.
Arbeidsdelingen mellom NLI og BFJ måtte klarlegges. Grunnlagsmaterialet bak hver modell skulle være 15-25 driftsgranskingsbruk. Disse ble kalt typebruk. NLI skulle ha ansvaret for utvelgingen av typebruk, registreringene på brukene og sammenstillingen av regnskapsmaterialet etter driftsgranskingenes prinsipper, herunder omregningen av resultatene til normalårs nivå og beregningen av typebruksgjennomsnittet. Gjennomsnittet av typebrukene ble etter noen mindre justeringer kalt basismodell. Budsjettnemnda skulle utføre de operasjoner som tok hensyn til de politisk fastlagte premisser, dvs. innlegging av effektivitetsnormer, normering av driftsutstyret, beregning av kapitalslitkostnadene og justering for fastlagt grovfôrandel, samt sammenveiing av modellbruksresultatene til et landsgjennomsnitt. I tillegg skulle BFJ rense ut små produksjoner og framregne resultatene til budsjettåret. Arbeidsdelingen mellom NLI og BFJ ble dermed mye lik den som var skissert i St.meld. nr. 64 (1963-64). Modellen på dette nivå ble seinere kalt operativ modell.
Beregningene skulle ajourføres hvert år. Dette sikret at modellbrukssystemet til enhver tid var bundet opp i det faktiske jordbruk.
For å løse normeringen av kapitalutstyret ble det gjennom et forskningsprosjekt utviklet en beregningsmodell basert på opplegget i et svensk doktorgradsarbeid. Beregningsmodellen gjorde det mulig å tilpasse driftsutstyret på det enkelte modellbruk til arbeidsbruksnormene på en enhetlig måte (Gjerde, 1982).
Når det gjelder prinsippene for beregningen av kapitalslitkostnadene (avskrivninger og vedlikehold) ble disse også avklart gjennom et forskningsprosjekt. Vi har foran vært inne på at nemnda hadde drøftet beregningsprinsippene i forbindelse med totalkalkylen flere ganger tidligere. Nå skulle prinsippene utformes slik at modellbruksinntekten var direkte sammenlignbar med industriarbeiderlønn. Da måtte kapitalkostnadene beregnes slik at jordbrukeren kunne fornye driftsutstyret gjennom avskrivningene, samtidig som det ble tatt hensyn til at verdien på den ikke avskrivbare kapital dvs. jord, husdyr og varelager øker under prisstigning. Løsningen som framkom gjennom prosjektet, var at avskrivningene skulle beregnes etter anskaffelsesprinsippet for den del som var finansiert med lånt kapital og etter gjenanskaffelsesprinsippet for den del som var anskaffet med egenkapital. I tillegg måtte det korrigeres for pristigningsgevinsten på den lånte kapital bundet i ikke avskrivbare innsatsfaktorer. Rentekostnadene på lånt kapital skulle i prinsippet beregnes etter den faktiske rentefot på lån. (Erdal, 1984)
Når det gjelder beregningen av rente på egenkapitalen, ble dette en sak som Budsjettnemnda utredet så langt det var faglig grunnlag. Som vi har vært inne på var det en ikke uvanlig oppfatning i politiske miljøer i 1940- og 50-årene at egenkapitalen ikke skulle tilregnes rente. I flere forskningsarbeider i 1970-årene ble sparing sett som utsatt forbruk, og utsettelse av forbruk kunne være grunnlag for å forutsette godtgjøring. Nemnda ble imidlertid ikke enig om dette og leverte innstilling med dissens til forhandlerne. Heller ikke forhandlerne ble enige, og midlertidig ble det i forhandlingene ikke regnet realrente på egenkapitalen.
Når det gjelder sammenveiingen av modellbruksresultatene til et gjennomsnitt for hele jordbruket, utarbeidet BFJ en sammenveiingsmodell på grunnlag av de angitte premisser i St.meld. nr. 80. Beregningene ble basert på spesialutkjøringer av SSBs utvalgstellinger og seinere på produksjonstilskottstatistikken. Dette var en beregningsteknisk meget komplisert sak så lenge modellbrukssystemet besto.
Da modellene var fastlagt og sammenveiingsmodellen også fullført, la forhandlerne fram opplegget for Stortinget. Årsaken til framleggingen for Stortinget var at sammensetningen av modellbrukene og sammenveiingsmodellen var sterkt bestemmende for det beregnede inntektsnivå. Stortinget måtte derfor behandle den valgte løsning.
Sammenveid modellbruksinntekt + summen av levekårsfaktorene som omtales nedenfor, ble i forhandlingene sammenliknet med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Om det ble et gap skulle dette dekkes opp i inntektsoppgjøret i prinsippet. Aresvikkomitéen hadde advart mot et såvidt lite fleksibelt system i oppgjørene. Også nå hevet det seg kritiske røster og ble reist tvil om ikke systemet ville bli for stivt. Når dette system ble valgt, skyldtes det trolig erfaringene fra tidligere forhandlinger. Forhandlingsresultatet hadde inntil da alltid blitt styrt av landets økonomiske situasjon, og det kunne bli slik igjen med et løsere system.
Forhandlingspartene hadde, som vi har sett, forpliktet seg til å sette iverk tiltak som kunne sikre at produksjonen holdt seg under produksjonsmålet. Slik sett behøvde ikke den strenge binding av forhandlingsresultat bli et problem. Inntektsopptrappingen førte imidlertid til økt produksjon og etter hvert måtte det innføres produksjonsreguleringsordninger. Dette gjaldt melk, men også for andre produksjoner ble det innført slike. Først og fremst opptrappingen, men også produksjonsreguleringen bidro til at kostnadene i jordbruket steg mer enn i andre land.
I arbeidet med modellbrukene la nemnda opp til stor åpenhet. I modellbrukspublikasjonen ble alle tall og forutsetninger publisert. For den som ønsket, var det fullt mulig å gå inn og klarlegge hvilke tall og forutsetninger som ble nyttet i modellbrukene og kontrollere disse mot tall fra egen gård. Forhold som produsentene på grunnplanet ønsket å ta opp, var mulig å ta opp gjennom organisasjonene. Kritikk fra grunnplanet kom da også og gjaldt særlig arbeidsforbruksnormene og representativiteten av typebrukene. Sekretariatet søkte å forklare forutsetningene og fjerne misforståelser. For de som ikke kjente systemet, kunne det imidlertid virke komplisert og det tok tid å sette seg inn i det. Fra de som kjente systemet, kom det meget sjelden kritikk.
Her forlater vi utviklingen av modellbrukene. Til tross for at oppgaven var et omfattende nybrottsarbeid, lyktes det godt. Samarbeidet med NLI gled også godt. Mellom nemnda og forhandlerne var det få problemer, utover at fristen for oversendingen av forhandlingsmaterialet til forhandlerne i de travleste årene da utviklingsarbeidet og tallfestingen av levekårsfaktorene ble drevet parallelt, ble overskredet betydelig.
4.5 Tallfesting av levekårsfaktorene
Loddenutvalget fikk i mandat å vurdere hvilke andre faktorer enn pengeinntekten som var av betydning for sammenligningen av de økonomiske og sosiale forhold for jordbrukere og industriarbeidere, og på grunnlag av utvalgets innstilling og en høringsrunde fremmet Forbruker- og Administrasjonsdepartementet i 1979 den nevnte St.meld. nr. 80 (1978-79), Stortingets forsterkede landbrukskomité sluttet seg i 1980 i hovedtrekkene til vurderingen som var meldingen. Komitéen sluttet seg også til at BFJ skulle arbeide videre med tallfesting av ni faktorer og gi en samlet framstilling om tallfestingen.
Stortinget uttalte at tallfestingen av levekårsfaktorene burde være fullført til forhandlingene i 1981. Dette viste seg snart som urealistisk. Arbeidsmengden med tallfestingen var undervurdert. BFJ og sekretariatet gikk i hvert fall inn i en to-årig arbeidsperiode med utredning og tallfesting som trolig savner sidestykke i BFJs historie hva angår spennvidde og detaljering i problemstillingene. Etter to års arbeid la BFJ fram en foreløpig, samlet framstilling av alle faktorene til jordbruksforhandlingene i 1982. Beregningene viste at jordbruket hadde en levekårsfordel på 8 250 kr pr. årsverk eller omlag 10 pst. av sammenveid modellbruksinntekt. Forhandlerne innså at tallfestingen av levekårsfaktorene var usikker og at diskusjonen omkring disse faktorene meget vel kunne komme til å komplisere jordbruksforhandlingene. Sett bort fra utredningen om skatteforholdene som ikke var lagt fram til forhandlingene dette år, og at kapitalgodtgjøringen skulle utredes noe videre, ble forhandlingspartene enige om at jordbrukere og industriarbeidere var jamstilte i inntekt og levekår i 1982 og at inntektsmålsettingen dermed var gjennomført.
Allerede ved forhandlingene i 1982 ble det reist spørsmål om det ikke ville være mest korrekt å tallfeste levekårsfaktorene på de enkelte modeller i modellbrukssystemet. Hensikten var å få et så godt datagrunnlag som mulig for drive sterk inntektsutjamning mellom de ulike produksjoner, bruksstørrelser og distrikter. Det var imidlertid uenighet mellom forhandlingspartene om såvidt sterk inntektsutjamning var hensiktsmessig. Partene anmodet imidlertid BFJ om å arbeide videre med dette, og til forhandlingene i 1983 utarbeidet BFJ en egen utredning om dette. Utredningen viste at det var til dels klare forskjeller mellom produksjoner. Sum levekårsfaktorer var langt lavere på husdyrbrukene (med unntak av sau) enn på planteproduksjonsbrukene og spesielt kornbrukene. Usikkerheten i beregningene var imidlertid stor. BFJ anbefalte forhandlingspartene å velge mellom to hovedalternativer:
- Ikke innarbeiding på modellbrukene, men tallfesting av faktorene i et grovmønstret støttemateriale inndelt etter produksjonsform og bruksstørrelse.
- Innarbeiding på modellene med den usikkerhet som vil ligge i disse tallene.
Dette førte til at forhandlingspartene i 1984 ba nemnda inntil videre om å tilrettelegge et materiale etter begge alternativer. Samtidig ble det bestemt at nemnda skulle foreta en oppdatering av tallfestingen av de enkelte faktorene til forhandlingene i 1985. BFJ beregnet til forhandlingene i 1985 at levekårsfordelen til jordbruket var økt til intervallet 9 700-11 100 kroner pr. årsverk. Erfaringene med arbeidet var at det tok mye tid, og at beregningene i motsetning til det øvrige forhandlingsmateriale hadde liten nytte i annen sammenheng. Det ble gitt uttrykk for at slike utredninger var arbeidskrevende, og at det burde gå noen år mellom hver gang faktorene ble ajourført.
Når det gjelder faktoren skatt, kom ikke nemnda til enighet om denne til tross for at den hadde lagt ned et stort arbeid og belyst flere viktige forhold ved beskatningen av sammenligningsgruppene. I dette utredningsarbeidet nyttet for øvrig nemnda en ekspertgruppe til å utrede detaljene, før den begynte arbeidet. I 1985 bestemte forhandlerne at skatt ikke lenger skulle tas med under levekårsfaktorene. I praksis betød dette at forhandlerne regnet at skattereglene slo likt ut for jordbrukerne og sammenligningsgruppen.
I de etterfølgende årene ble levekårsfaktorene framregnet på grunnlag av konsumprisindeksen. Noen faktorer ble gjennomgått på nytt, eksempelvis utgifter til arbeidsreiser som ble ajourført på nytt i 1989 som følge av endringer i skattereglene. Den store interessen for levekårsfaktorene avtok etter hvert utover mot 1990-tallet. Levekårsfaktorene ble siste gang framregnet ved jordbruksforhandlingene i 1992. Fordelen til jordbruket ble da tallfestet til 16 700 kroner pr. årsverk, knapt 12 pst. av sammenveid inntekt på modellbrukene.
4.6 Produktivitetsberegninger og justering av arbeidsforbruksnormer
Nemnda beregnet produktivitetsutviklingen på de enkelte modeller når det gjaldt ytelse avlingsnivå, og bruk av uvarige innsatsfaktorer. Når det gjaldt arbeidsforbruket var disse fastsatt ved normer og dette var en forhandlingssak. Forhandlerne satte derfor ned et partssammensatt utvalg til å legge fram forslag om justering av normene. Dette skjedde i 1982 da inntektsopptrappingen ble regnet som fullført. Nemndas sekretariat fikk i oppdrag å utarbeide datamateriale og metoder til justeringen for utvalget. Dette ble løst ved en forskningsoppgave og grunnlagsmaterialet ble i sin helhet hentet fra driftsgranskingene. I forskningsoppgaven ble det også foretatt beregninger av produktivitetsutviklingen i totaljordbruket, og resultatene viste at denne var klart bedre enn i industrien (Forsell, 1983). Selve justeringen ble imidlertid gjort av forhandlerne. Seinere ble den årlige framregning av endringen i arbeidsforbruk for modellbrukssystemet i gjennomsnitt gjort til en rein fagsak og delegert til Budsjettnemnda (St.meld. nr. 112 (1989-90)). Justeringen av normene for de enkelte produksjoner ble gjort hvert tredje år og var en forhandlingssak fram til 1993 da systemet ble lagt om.
4.7 Overproduksjon og beregning av overproduksjonskostnader
Opptrappingsvedtaket i jordbruket førte etter hvert til at produksjonen av en del viktige produkter (først og fremst husdyrprodukter) ble større enn den innenlandske etterspørselen. I 1981 ble dette et virkelig problem da forbrukersubsidiene på kjøtt ble fjernet, og etterspørselen etter kjøtt sank drastisk som følge av den sterke økning i forbrukerprisene som dette medførte. Det oppstod et betydelig overskudd av kjøtt som måtte reguleres vekk fra det norske markedet. Denne markedsregulering kostet store beløp. I 1982 besluttet forhandlerne at reguleringskostnadene for overproduksjonen måtte dekkes av næringen. I protokollen fra forhandlingsmøtet står bl.a.:
«...produksjonsmålsettingen innebærer at produksjonen for de ulike jordbruksvarer må tilpasses det nasjonale forbruk til enhver tid. For å regulere markedet og avsette temporære overskott er det nødvendig å sikre midler til avsetningstiltak. Det er imidlertid ikke aktuelt å sikre midler til avsetningstiltak som dekker utgiftene til avsetning av permanente overskott utover det produksjonsmålsettingen for de aktuelle produkter tilsier».
Protokollen slo altså fast at de ordinære midler til avsetningstiltak skulle begrenses til det som var nødvendig til regulering så lenge produksjonen holdt seg innenfor de rammer produksjonsmålene satte. Staten skulle altså ta sin del av det økonomiske ansvaret for markedsregulering innenfor målet, mens reguleringskostnadene for produksjon utover dette skulle bæres av produsentene. Partene ble enige om at den økonomiske virkning av overproduksjonen skulle beregnes av BFJ. Hele saken hadde vært utredet av en arbeidsgruppe som parallelt med jordbruksforhandlingene i 1982 utredet de prinsipielle forutsetninger for beregningen av overproduksjonskostnadene. Denne arbeidsgruppen la premissene for mye av beregningsarbeidet til BFJ.
Arbeidsgruppen hadde kommet til at det var to prinsipielle forhold ved overproduksjonen som måtte tallfestes:
- Den direkte effekt av overproduksjonen som kom til uttrykk ved redusert utbetalingspris til bonden i forhold til avtalepris.
- Den indirekte effekt ved at driftsmidler og arbeidskraft ble brukt til produksjon av produkter som det ikke var behov for innenlands.
Det var det første av disse to elementer som ble lagt til BFJ. Inntektsnivå ved faktisk kontra balansert marked ble et begrep som gikk igjen ved inntektssammenligningen på hele 1980-tallet og fram til modellbrukssystemets avvikling som hovedmateriale.
Også ved et balansert marked er det behov for midler til den løpende markedsregulering. Dette finansieres hovedsakelig gjennom de «normale» trekkene til omsetningsavgift. En viktig oppgave i tillegg til beregningen av pristapet ved overproduksjon ble å fastlegge behovet for markedsreguleringsmidler ved markedsbalanse. Dette ble bestemmende for hvor stor del av det faktiske trekket til omsetningsavgift som kunne sies å være forårsaket av overproduksjonen og som skulle gå til regulering av denne. Dette ble utredet i samarbeid med de økonomiske organisasjonene i jordbruket og forhandlingspartene. I det hele tatt ble de økonomiske organisasjonene, som satt med markedsreguleringsansvaret, viktige leverandører av data til beregningene. Beregning av inntektene i modellbrukssystemet ved balansert marked ble første gang foretatt til forhandlingene i 1983. Utover på 1980-tallet ble det gjort løpende forbedringer av beregningsopplegget og utviklingen av «differansemetoden» der en så på hvordan de ulike kostnadsledd mellom faktisk uttatt pris i markedet og utbetalt pris til produsent hadde utviklet seg i regnskapsårene, ble på mange måter sluttproduktet i et beregningsopplegg som skulle gi den nødvendige oversikt over prissvikten både historisk sett og som grunnlag for prognosering i budsjettåret. Metoden ble tatt i bruk midt på 1980-tallet og er fortsatt i bruk.
4.8 Totalkalkylen nedprioriteres til tilleggsmateriale
Oppbyggingen av modellbrukssystemet medførte i praksis en nedprioritering av totalkalkylen eller mer korrekt; en nedprioritering av utviklingsarbeidet med totalkalkylen. Det betød, med et par unntak, at utarbeidelsen av totalkalkylen utover på 1980-tallet fulgte den malen som var utviklet fram til midt på 70-tallet. Nemnda gjennomførte nok en like nøye gjennomgang som tidligere av de totalkalkyleposter som hadde direkte relevans til modellbrukssystemet. For de øvrige poster ble det av ressursmessige årsaker ikke satset på forbedringer. I forhandlingssammenheng var totalkalkylen kun et støttemateriale.
4.9 Kvinnekvotering ved oppnevning av ny nemnd
BFJ har i det meste av sin virketid vært et sterkt mannsdominert utvalg. I Norge kom det tidlig på 1980-tallet krav om at alle statlige utvalg og komitéer skulle være representert med minst 40 prosent fra begge kjønn. Det gikk noen år før denne reglen ble praktisert ved oppnevnelsen av nemnda, men i 1988 var det ikke lenger noen veg utenom og de organisasjoner og departementer som er representert ble pålagt å komme med forslag til kvinnelige representanter i nemnda som skulle oppnevnes for toårsperioden 1988-1990. Hvordan ble nå dette løst i praksis?
Nemnda hadde siden 1964 hatt ni medlemmer, hvorav to skulle være nøytrale. Dette var formannen og representanten fra Statistisk sentralbyrå. De andre sju fordelte seg med tre representanter for jordbrukssiden, tre for staten (dvs. departementene) og en representant for arbeidstakersiden i jordbruket (Skog og Land). De forskjellige partene i nemnda hadde tradisjonelt vært representert med sentrale personer både i de respektive organisasjonene og på statens side og som var bekledt av menn. Når kravet om minst 40 prosent kvinnerepresentasjon ble gjort gjeldende var det derfor ingen med slik erfaring at de uten videre kunne erstatte de menn som satt i nemnda.
Løsningen på dette litt kinkige problemet ble å øke antall medlemmer i nemnda med fire - til 13 personer. Bondelaget og Småbrukarlaget økte hver sin representasjon med ett medlem og det samme gjorde Landbruksdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Alle de fire nye representantene var kvinner og kvinnerepresentasjonen i nemnda økte fra null til 31 prosent. I dag er det fortsatt fire kvinner i nemnda og kravet er fortsatt ikke fullt oppfylt.
5 Liberalisering og endret landbrukspolitikk 1993-
5.1 Bakgrunn
Utover på 1980-tallet ble det klart at inntektsopptrappingsvedtaket fra 1975 også medførte en del uheldige effekter. Vi fikk bl.a. en situasjon med tilnærmet konstant overproduksjon av husdyrprodukter. Markedsreguleringen av overskuddet var kostbar og bøndene betalte for denne gjennom reduserte utbetalingspriser og dermed lågere inntekter. Satsingen i jordbruket på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet medførte dessuten mindre avskalling av bruk og dermed et høgere kostnadsnivå i primærproduksjonen. Til sammen førte dette til høgere matvarepriser enn i land som det var naturlig å sammenligne seg med. Som en konsekvens av dette ble det etter hvert klart at målet om inntektsmessig jamstilling med industriarbeideren, kunne bli vanskelig å opprettholde.
Med dette som bakgrunn nedsatte Landbruksdepartementet Alstadheimutvalget i 1987. Mandatet favnet vidt, og utvalget var stort med i alt 22 medlemmer som representerte høyst forskjellige interesser. Alstadheimutvalget foretok en omfattende analyse av de ulike sider ved norsk jordbruk og fremmet forslag til endringer i landbrukspolitikken. (NOU 1991: 2B og NOU 1991: 2C)
5.2 Hovedtrekk ved St.prp. nr. 8 (1992-93), Landbruk i utvikling
På bakgrunn av analysene og forslagene til Alstadheimutvalget og en høringsrunde, utarbeidet Landbruksdepartementet en stortingsproposisjon (St.prp. nr. 8 (1992-93)).
Forslagene til endringer i landbrukspolitikken i St.prp. nr. 8 innebar klare avvik fra en del av målene i St.meld. nr. 14. Regjeringen skrev at «... norsk landbruksproduksjon har et høyt kostnadsnivå som krever omfattende intern støtte og importskjerming for at landbrukspolitikken skal kunne gjennomføres... Regjeringen påpeker derfor at et landbruk som er avhengig av store offentlige overføringer, er sårbart ved svingninger i nasjonal økonomi...»
Hovedstrategien for den endrede landbrukspolitikk var å skape et mer robust landbruk. De sentrale elementer i strategien var å:
- Få et lavere kostnadsnivå i jordbruket.
- Få en mer konkurransedyktig omsetning og foredling.
- Legge større vekt på markedsmuligheter og produksjonskapasitet.
- Få mindre avstand mellom norske jordbrukspriser og priser i andre land.
Med utgangspunkt i disse hovedstrategiene ble den nye landbrukspolitikken tillagt å oppfylle en del samfunnsmål. Det ble understreket at landbruksbefolkningen skulle sikres muligheter for inntekt og levekår på linje med den øvrige befolkningen, landbrukets betydning i distriktspolitikken skulle vektlegges, likeledes ble landbrukets betydning for den langsiktige matvaresikkerhet og for opprettholdelse av miljøgoder og kulturlandskap trukket fram. Produksjonsmålet ble endret fra full dekning av nasjonalt forbruk til at produksjonen ikke skulle overstige etterspørselen etter norsk produksjon.
Når en sammenligner målsettingene i den nye landbrukspolitikk i forhold til den tidligere, går det fram at Regjeringen ønsket å innføre en mindre forpliktende landbrukspolitikk enn tidligere. De internasjonale trendene mot en sterkere liberalisering av jordbruket og handel med jordbruksvarer ble vektlagt i større grad enn tidligere. Landbrukspolitikken skulle utformes slik at «markedets» skiftende ønsker og behov lettere kunne ivaretas. Et viktig mål var billigere matvarer til forbrukerne.
Når det gjelder jordbruksavtalesystemet, var det i St.prp. nr. 8 også trukket opp retningslinjer for forenklinger av dette. Landbrukskomitéen hadde allerede våren 1992 signalisert et behov for endringer og forenklinger i avtalesystemet og proposisjonen om jordbruksoppgjøret. Dette ble fulgt opp i proposisjonen ved at Regjeringen foreslo at inntektsmålet heretter ikke skulle knyttes til et operativt målesystem for sammenligning av inntektsnivået i jordbruket med bestemte andre grupper. Det skulle imidlertid legges til rette for at landbruksbefolkningen skulle kunne oppnå en inntektsutvikling på linje med den øvrige befolkning. Dette betød i praksis at modellbrukssystemets dager som hovedmateriale til jordbruksforhandlingene var talte. Modellbrukssystemet skulle likevel ikke avvikles, men forenkles og heretter nyttes til å vurdere effekten av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken innenfor regioner, størrelsesgrupper og produksjoner. Regjeringen foreslo at en til jordbruksforhandlingene fortsatt skulle ha et omforent materiale for å bedømme inntektsutviklingen, og totalkalkylen ble igjen trukket fram i lyset som hovedgrunnlag for beregning av denne.
Endelig foreslo regjeringen at stortingsbehandlingen (av jordbruksoppgjøret) «så langt mulig blir basert på mål- og rammestyring utfra visse normer for resultatkontroll» og at det bør «legges opp til en mer omfattende resultatkontroll knyttet opp til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp». Det ble ikke nærmere avklart i proposisjonen hva denne resultatkontroll i detalj skulle innebære eller omfatte utover at det skulle lages en historisk oversikt over en del viktige indikatorer for utviklingen i jordbruket. Hensikten med resultatkontrollen skulle være å forenkle stortingsbehandlingen av jordbruksoppgjøret slik at Stortinget kunne bruke mer tid til å diskutere prinsipper og retningslinjer for landbrukspolitikken enn å vikle seg inn i tekniske diskusjoner omkring virkemiddelbruken. Stortinget skulle ta stilling til rammebevilgningene og de store linjene i jordbruksoppgjøret bl.a. på basis av utviklingen i resultatkontrollen. Detaljene skulle overlates til departementene ev. i samråd med de to faglige organisasjonene.
5.3 Landbrukskomitéens behandling av St.prp. nr. 8
Ved behandlingen i Landbrukskomitéen gav flertallet i all hovedsak sin tilslutning til forslagene som Regjeringen hadde fremmet i St.prp. nr. 8. Komitéens flertall ordla seg slik: «... det er nødvendig å redusere kostnadsnivået i norsk landbruk, dersom vi skal få eit meir robust landbruk og sikre ei rimelig inntektsutvikling... komitéens flertall peikar på at tiltak for å redusere kostnadsnivået i norsk jordbruk vil ha som konsekvens at behovet for overføringar frå offentlege budsjett blir redusert...»
Når det gjelder de ulike målene i landbrukspolitikken sa komitéen følgende om målet for produksjon, beredskap og matvaresikkerhet: «Komitéen viser til at departementet i proposisjonen tek til orde for ikkje å talfeste noko produksjonsmål for einskilde produksjonar. Det er heller ikkje skissert noko arealmål korkje totalt eller for einskilde produksjonar». Komitéens flertall sier videre: «...er på det reine med at nøyaktige produksjonsmål, i samsvar med vurderingane ovanfor, på mange måtar er ueigna som styringsreiskap i den daglege landbrukspolitikken».
Komitéen sluttet seg til forslagene i proposisjonen vedr. grunnlagsmaterialet til jordbruksforhandlingene og uttalte: «Komitéen har merka seg at departementet legg opp til å fjerne det detaljerte modellbrukssystemet, som blir nytta i samanlikning av inntektsutviklinga i jordbruket med industriarbeidarinntekt. Komitéen er samd med departementet i at ein likevel vil ha bruk for eit foreinkla modellbrukssystem for å vurdere...» Om det forenklede innhold i inntektsammenligningen sa flertallet i komitéen at en: «reknar med at ein i ein slik sammenheng kan bruke totalrekneskapen for jordbruket, der ein utviklar eit inntektssystem for å vise utviklinga over tid for viktige faktorer og resultat.»
På bakgrunn av Landbrukskomitéens flertallsinnstilling vedtok Stortinget forslagene i St.prp. nr. 8 med små endringer og ba Regjeringen om å følge dette opp allerede ved jordbruksforhandlingene våren 1993. Med stortingsbehandlingen var omleggingen av landbrukspolitikken fra 1970-tallet definitivt avgjort.
5.4 Materialet til jordbruksforhandlingene og bruken av det fra og med 1993
Proposisjonen og stortingsbehandlingen trakk opp retningslinjer for hvordan forhandlingsmaterialet skulle være, men den praktiske utformingen av dette ble overlatt til BFJ. Totalkalkylen skulle heretter være hovedmaterialet. Stortingsmeldingen og behandlingen innebar at inntektsutviklingen i jordbruket over tid og ikke nivået skulle legges til grunn. BFJ foreslo at totalkalkylens normaliserte regnskaper skulle legges til grunn og ikke de ordinære registrerte regnskaper. Avlingsvariasjonene ville dermed ikke forstyrre inntektsutviklingen. Nemnda foreslo videre at vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk burde nyttes.
Som nevnt hadde totalkalkylen siden 1978 blitt nedprioritert av nemnda. Overgangen fra å nytte sammenveid inntekt i det detaljerte modellbrukssystemet til å nytte totaltall for inntektsutviklingen i den langt mer summariske totalkalkylen representerte derfor et betydelig skifte i kvalitet på det forhandlingsmateriale som skulle nyttes til den viktigste del av forhandlingene, nemlig forhandlingene om inntektsrammen.
Det kom relativt raskt reaksjoner utenfra på denne overgang til et usikrere materiale. Bl.a. ble det reist krav om at BFJ/sekretariatet offentlig skulle gå ut mot endringene i bruken av grunnlagsmaterialet. Beslutningen var imidlertid rent politisk. Ved denne overgang løste stortingsflertallet forhandlerne fra den stramme sammenheng mellom forhandlingsmateriale og forhandlingsresultat som var blitt innført med jamstillingsvedtaket og måten modellbrukssystemet ble brukt i forhandlingene. Som vi har sett, har nemnda hele tiden vært meget nøye på å uttale seg bare om faglige spørsmål. Hva nemnda kunne uttale seg om i denne saken, var derfor om sikkerheten på tallene i totalkalkylen var god nok til den forutsatte bruk. Hensikten med dette måtte være å bidra til at forholdene ble lagt til rette for at totalkalkylen kunne bli tilstrekkelig sikker, og ikke å motarbeide den politiske beslutning om at den stramme sammenheng mellom forhandlingsmateriale og forhandlingsresultat skulle løsnes. Saken er tatt opp internt, og BFJ har fått betydelige midler til forbedringer av totalkalkylen.
Nemnda har tatt sin oppgave med å lage et så godt inntektsmålingssystem av totalkalkylen som mulig, meget alvorlig. Det gjelder både mht. beregningsprinsippene som ligger til grunn og gjennom den løpende «kvalitetssikring» av saksbehandlingen som nemnda utøver. I forbindelse med utarbeidelsen av grunnlagsmaterialet i 1996 ble det utformet et eget forskningsprosjekt som konkret skulle ta for seg fire problemstillinger i tilknytning til totalkalkylen. Disse var:
- Normaliserte regnskaper.
- Kapitalslitberegningsprinsippene.
- Opplegg for sikrere beregning av utbetalingsprisene på husdyrprodukter.
- Effekten på inntektsutviklingen i totalkalkylen av at bruk går ut av drift.
Deler av forskningsprosjektet ble innarbeidet allerede i forhandlingsmaterialet for 1997. Dette gjelder forbedringer av prisberegningene på husdyrprodukter der en har hatt et nært samarbeid med omsetningsorganisasjonene i jordbruket og Omsetningsrådet. De øvrige deler arbeider nemnda videre med for innarbeiding i materialet for 1998.
Etter omleggingen av landbrukspolitikken er modellbrukssystemet et system av enkeltmodeller som viser inntektene på de enkelte bruk etter driftsform og bruksstørrelse. BFJ kalte det forenklede systemet for referansebruksberegninger, og la våren 1993 fram resultater for 26 referansebruk. Alle kalkylemodellene fra det opprinnelige modellbrukssystemet, eksempelvis modellen for rein slaktegrisproduksjon, og modellen for rein potetproduksjon ble tatt ut. Det «forenklede» systemet har i praksis ikke blitt så forenklet som en tenkte seg. Den største forskjellen fra modellbruksberegningene til referansebruksberegningene består i at det ikke lenger beregnes en sammenveid inntekt og at antall modellbruk er noe redusert. I tillegg er ajourføringen av levekårsfaktorene tatt ut. Nemnda hadde som intensjon å ta ut alle normeringer unntatt arbeidsforbruksnormeringen av referansebrukssystemet, men dette er foreløpig ikke gjennomført grunnet bl.a. usikkerhet om sammenlignbarheten mellom modeller og år. Normerte tall for kostnadene til bygninger og maskiner nyttes derfor fortsatt. Normering av ytelse i husdyrproduksjonen og krav til bruk av egenprodusert fôr ble delvis tatt ut i 1993, men ble tatt inn igjen i 1995 av de samme årsaker. Til jordbruksforhandlingene i 1997 ble det lagt fram beregninger for i alt 25 referansebruk.
Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken ble første gang lagt fram som egen utredning til jordbruksforhandlingene i 1994 og har siden vært en fast del av grunnlagsmaterialet. Premissene for utarbeidingen av resultatkontrollen etter St.prp. nr. 8 er referert ovenfor. Resultatkontrollen skal angi utviklingen på sentrale områder som priser, kostnader, inntekter, investeringer, bruk av innsatsfaktorer, arealbruk, produksjon, miljø- og ressursvern, distriktspolitikk, sysselsetting, likestilling med tall på lands- og delvis landsdels- og fylkesnivå mm. Resultatet har blitt et oppslagsverk over mange ulike sider ved norsk jordbruk og brukes aktivt av politikere, byråkrater, journalister, veiledningstjeneste osv. Sjøl om det er gitt visse retningslinjer for hva resultatkontrollen bør inneholde, så vil likevel oppslagsverket bli forandret i innhold i takt med skiftende prioriteringer i landbrukspolitikken.
6 Avslutning
Budsjettnemndas hovedoppgave har helt fra starten i 1948 og fram til i dag vært å legge fram grunnlagsmateriale til jordbruksforhandlingene. Både usikker statistikk og framregning gjør at det ved utarbeidingen av forhandlingsmaterialet alltid har vært nødvendig å bruke skjønn. For å unngå å belaste forhandlerne med disse ofte kompliserte skjønnsspørsmålene ble BFJ opprettet. Oppgaven for nemnda har vært å legge fram et omforenet materiale til jordbruksforhandlingene.
Både i forløperen til nemnda og i den første oppnevnte nemnd ble det gjort adskillig for å klarlegge prinsippene for hvordan materialet skulle utarbeides. Det utkrystalliserte seg tidlig at materialet fra nemnda skulle være rent faglig basert. I faglige spørsmål måtte nemnda være suveren, dvs. den kunne i slike spørsmål ikke dikteres av forhandlerne eller andre politiske organer. Dette var viktig for å sikre at nemnda og dens materiale skulle ha tillit i alle leire
Når det gjaldt spørsmål som var politisk betinget kunne nemnda ikke ta stilling til disse. I slike spørsmål måtte forhandlerne eller andre politiske organer først fastlegge de politiske forutsetninger. Derpå kunne nemnda gjennomføre beregningene på sitt materiale med de politiske forutsetninger innlagt. Fra BFJs tidlige historie er fastsettingen av rentefoten på egenkapitalen et typisk eksempel. Denne kunne ikke fastlegges uten grunnlag i politiske vurderinger og dette var forhandlernes oppgave. Fra den seinere tid er fastsettingen av effektivitetsnormene i modellbrukssystemet et annet eksempel. I dette tilfelle var både forhandlerne og Stortinget inne i fastleggingen.
Nemnda innarbeidet tidlig som prinsipp at den skulle arbeide seg fram til enighet. Avstemning har ikke vært nyttet. Hvis nemnda ikke har kommet fram til enighet har det blitt levert delt innstilling. Dette gjelder selv om bare ett medlem skulle ta dissens. Det ligger et betydelig press på nemnda om å levere enstemmig innstilling. Årsaken er at dissens kompliserer arbeidet for forhandlerne. Muligheten til å ta dissens gjør at intet nemndmedlem kan overkjøres ved grunnleggende uenighet.
Nemnda har hele tiden vært sammensatt av medlemmer fra nøytrale institusjoner, fra statens side og fra landbruksorganisasjonene. I en periode ble det formelt lagt opp til at nemnda skulle oppnevnes som fagpersoner. I praksis kom imidlertid medlemmene fra tilnærmet de samme institusjoner som før. I 1960-årene gikk en formelt tilbake til ordningen med å oppnevne medlemmene fra nøytrale institusjoner, fra staten og fra landbruksorganisasjonene og nå etter forslag fra de enkelte departement og organisasjoner. Når denne oppnevningsform nyttes, skyldes det trolig at det selv i rene ekspertutvalg er vanskelig å holde politiske holdninger utenfor når det skal tas beslutninger av rein skjønnsmessig art. Slike spørsmål forekommer det mange av i nemndas arbeid. For forhandlerne er det derfor en betryggelse å kjenne til at de ulike siders syn har blitt drøftet ved de avveininger som nemnda har gjort.
Nemndas materiale har blitt utviklet betydelig i den tiden som nemnda har vært i funksjon. Til å begynne med var materialet grovt. Totalkalkylens landstall sa lite om norsk jordbruks mangslungenhet. Med modellbrukssystemet fikk forhandlerne et materiale som i stor grad avspeiler variasjonsbredden og som enkelte på et meget tidlig tidspunkt hadde sett som sterkt ønskelig å utvikle. Dette materiale er langt på vei beholdt i referansebrukene og det gjør det mulig for forhandlerne å vurdere hvordan de landbrukspolitiske tiltak fungerer på bruksnivå. I tillegg har forhandlerne i resultatkontrollens datagrunnlag fått mulighet til å følge utviklingen i jordbruket på de områder som er av særlig interesse. For styringen av utviklingen i landbruket har forhandlerne i dag et grunnlagsmateriale som er omfattende og målrettet. Dette forhindrer ikke at oppleggene kan videreutvikles, eller at også helt nye opplegg kan utformes. Nemnda har gjennom sitt mandat hatt stor frihet til å utvikle egnet materiale. Her har den imidlertid til dels vært tilbakeholden. Det er først etter beslutninger i forhandlingene eller i politiske organer at initiativ til utvikling av nytt materiale særlig har blitt tatt. Etter at disse beslutningene har blitt tatt, har nemnda satt mye inn på å løse oppgaven raskt og på tilfredsstillende måte.
Så lenge jordbruksforhandlingene i sin nåværende form vil bestå og så lenge det statistiske grunnlag vil kreve skjønnsvurderinger, vil det sannsynligvis være behov for en budsjettnemnd som kan legge fram materiale som forhandlerne og de det angår har tillit til. Erfaringene med de budsjettnemnder som har vært i funksjon og de prinsipper som har utviklet seg synes å tyde på at de har opparbeidet seg slik tillit, og derfor har fungert som forutsatt. Sannsynligvis har det vært avgjørende at det i nemndas arbeid har vært lagt meget stor vekt på at beslutninger og materiale skal være faglig holdbart. Dette har stilt meget store krav til nemndmedlemmenes faglige integritet, og til formannens ledelse. Hvis kravene til faglig holdbarhet, integritet og ledelse opprettholdes, vil sannsynligvis Budsjettnemnda også i framtiden fylle sin funksjon.
7 Referanser
I likhet med Hegrenes og Romarheim foran har vi i denne oversikten om BFJ nyttet mange kilder, og har bare nevnt kilder som vi har sitert eller referert direkte fra. En betydelig del av bakgrunnsstoffet har vi hentet fra nemndas referater, arbeidsdokumenter og arbeidsmapper. Vi har også hentet stoff fra BFJs publikasjoner og fra utredningene som er oversendt til forhandlerne. Av disse er bare publikasjoner og utredninger som vi direkte har vist til tatt med. Vi har hatt meget god nytte av drøftinger og merknader fra Odd Aukrust, Paul M. Dalberg, Mads Heier og Trygve Kaldahl.
Spesielt nevnte referanser er:
- Alstadheimutvalget, 1991. Norsk landbrukspolitikk. Utfordringer, mål og virkemidler. NOU 1991:2B og 2C, Statens Forvaltningstjeneste, Oslo.
- Berdal, Aa., 1946. PM av 16. april 1946 om landbruksprisene 1946-47, Underbilag III, 4 c i St.meld. nr. 27, (1945-46), 33 s.
- Beregningskomitéen, 1946. Innstilling fra den Beregningskomité som ble oppnevnt av Landbruksrådets pris- og avsetningskomité, Underbilag III, 1a i St.meld. nr. 27 1945-46. 22 s. pluss vedlegg.
- Bergh, T., 1987. Arbeiderpartiets styringsfilosofi etter krigen. Økonomisk styring - et spørsmål om organisasjon, LOS - senter notat 87/10.
- Bonden, K., 1973. Jordbruksavtalene 1945-70. Landbruksforlaget, Oslo, 253 s.
- Budsjettnemnda for jordbruket. Jordbrukets totalregnskap og totalbudsjett. Årlige innstillinger 1948-1997.
- Budsjettnemnda for jordbruket, 1953. Totalregnskapet for jordbruket 1938/39,1939/40, 1945/46 til 1950/51. Oscar Andersens Boktrykkeri, Oslo, 112 s.
- Dalberg, P.M., 1997. Personlige meddelelser.
- Den forsterkede Finans- og tollkomité, 1947a. Innstilling om prisene på jordbruksvarer for driftsåret 1947- 1948. Innst. S nr. 187-1947, 7 s.
- Den forsterkede Finans- og tollkomité, 1947b. Innstilling om nasjonalbudsjettet 1947. Innst. S nr. 193 - 1947, 39 s.
- Det Økonomiske Samordningsråds utvalg, 1947. Innstilling om totalregnskap og totalbudsjett m.m. for jordbruksnæringen. 39 s. Bilag 1 til St.meld. nr. 44 (1947-48).
- Erdal, L., 1984. Godtgjøring for egenkapitalen i modellbruksberegningene. Budsjettnemnda for jordbruket - Sekretariatet, Oslo.
- Eskeland, A., 1952. Diskusjonsgrunnlag for eventuell omorganisering av Budsjettnemnda for jordbruket. Stensilert notat, NLIs og BFJs arkiv, 10 s.
- Finansdepartementet, 1955. Om oppnevning av Budsjettnemnda for jordbruket ved kongelig resolusjon av 21. jan. 1955. Avskrift av brev fra Finansdepartementet, BFJs arkiv, 4 s.
- Finansdepartementet, 1954. Mandat, oppnevning og sekretariat for en budsjettnemnda for jordbruket. Brev til Norges Bondelag datert 29.9. 1954, BFJs arkiv, 2 s.
- Forsell, L., 1983. Produktivitetsutvikling og effektivitetsnormer på modellbrukene. Budsjettnemnda for jordbruket - Sekretariatet, Oslo.
- Gjerde, I., 1982. Normering av investerings- og mekaniseringsnivået på modellbrukene. Budsjettnemnda for jordbruket - sekretariatet, Oslo.
- Gjerdåker, B., 1995. Bygdesamfunn i omveltning 1945- 1996. Landbruksforlaget, Oslo.
- Heier, M., 1964. Budsjettnemndas arbeidsområde, plassering mv. Notat datert 16. jan. 1964, BFJs arkiv.
- Jamstillingkomitéen, 1951. Jamstillingskomitéens innstilling. Komitéen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 7. juni 1946, 98 s. pluss vedlegg.
- Jordbrukets avsetningskomité av 1956, 1958. Pris og importordninger. Foreløpig innstilling, Stensiltrykk, Skrivemaskinstua, Oslo.
- Jordbrukets avsetningskomité av 1956, 1960. Innstilling om avsetnings- og tilpassingsproblemene i jordbruket. Landbruksdepartementet, Oslo.
- Jordbrukskomitéen av 1956, 1960. Innstilling om jordbruksproduksjonen. Innstilling avgitt 17. juni 1960. Landbruksdepartementet, 133 s. pluss vedlegg.
- Kaldahl, T., 1994. Jordbruksforhandlinger og landbrukspolitikk 1950-1980. Landbruksforlaget, Oslo, 500 s.
- Kaldahl, T., 1997. Personlige meddelelser.
- Landbruksrådets pris- og avsetningskomité, 1946. Om beregningene vedrørende landbrukets priskrav. Brev av 4. juni 1946 til Prisdirektoratet, 8 s. Hoveddokument II, 7 i St.meld. nr. 27, (1945-46).
- Landbrukets beregningskomité, 1947. Landbrukets priser 1947/48. Bilag 2 i St.meld. 44 (1947).
- Norges Bondelag, 1939. Jamstelling I. Den økonomiske skjevhet mellom grunnæringene og de andre, Johansen og Nielsens boktrykkeri, Oslo.
- Reisegg, F. og Veel, P., 1959. Konstruksjon av modellbruk og selvkostberegninger. Norges landbruksøkonomiske institutt, Oslo.
- Selskapet for Norges Vel, 1946. PM av 22. mars 1946 utarbeidet etter oppdrag fra Landbruksdepartementet av 26. januar 1946. Underbilag III, 2 i St.meld. nr. 27, (1945-46), 5 s. pluss vedlegg.
- St.meld. nr. 27 (1945-46). Prisene på jordbruksvarer, 3 s. pluss bilag.
- St.meld. nr. 10 (1947). Om nasjonalbudsjettet 1947, Finans- og Tolldepartementet.
- St.meld. nr. 44 (1947). Om fastsettelsen av priser på jordbruksvarer for driftsåret 1947-48, Statsministeren.
- St.meld. nr. 77 (1951). Prisavtaler for jordbruket 1948-1952. Hovedavtale for jordbruksnæringen. Finans- og tolldepartementet, 11 s. pluss vedlegg.
- St.meld. nr. 2 (1953). Prisavtaler for jordbruket 1950-52 og 1952-53. Finans- og Tolldepartementet, 61 s.
- St.meld. nr. 60. (1955). Om retningslinjer for utvikling av jordbruket, Landbruksdepartementet, 57 s. pluss vedlegg
- St.meld. nr. 64. (1963-64). Om jordbrukspolitikken, Landbruksdepartementet, 174 s.
- St.meld. nr. 32. (1975-76) Om norsk ernæringspolitikk, Landbruksdepartementet.
- St.meld. nr. 14. (1976-77). Om landbrukspolitikken, Landbruksdepartementet, 183 s.
- St.meld. nr. 80 (1978-79). Om inntekt og levekår i landbruket, Forbruker- og administrasjonsdepartementet, 63 s.
- St.prp. nr. 112 (1989-90). Jordbruksoppgjøret - endringer i statsbudsjettet for 1990 og revidert budsjett for Statens Kornforretning m.m. Landbruksdepartementet.
- St.prp. nr. 8 (1992-93). Landbruk i utvikling, Landbruksdepartementet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i boken Femti år i landbrukets og samfunnets tjeneste, som ble utgitt i januar 1998 i forbindelse med NILFs og BFJs 50-årsjubileum.
| 
