Pressemelding 07.03.2001

Trøndersk landbruk i endring

1990-årene ble et tiår med store utfordringer for det trønderske landbruket. Det økonomiske utbyttet fra jordbruksdrifta gikk kraftig ned, men er langt på vei erstattet av økte inntekter utenom landbruket. Bondefamiliens samlede inntekter har dermed i store trekk stått stille, mens levekostnadene har steget. Investeringstakten har vært lav, og gjeldsøkningen derfor moderat. Dette går frem av tallmateriale fram til 1999 fra regnskapsundersøkelsene til Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). For Trøndelag omfatter undersøkelsene regnskap fra ca 150 gardsbruk.

90-årene har vært preget av fallende priser på viktige jordbruksprodukter som korn, melk, storfekjøtt, svinekjøtt og ull. Offentlige tilskudd til det enkelte gardsbruk har økt noe i perioden, men ikke nok til å forhindre nedgang i jordbruksinntektene.

Driftskostnadene har i betydelig grad endret karakter i løpet av 90-tallet. Mens de kostnadene som er mest direkte knyttet til produktmengden har stått stille eller gått ned, har kostnader knyttet til leid arbeid, bygninger og teknisk utstyr fulgt den generelle prisstigningen. På begynnelsen av 90-tallet var den første gruppen størst. På slutten er den minst. Spesielt tydelig har denne utviklingen vært for melkeproduksjonsbrukene. For å redusere totalkostnadene er dette blitt en sterk drivkraft mot større enheter, mer nabosamarbeid og også samdrifter.

Mens bondefamiliens samlede inntekter i grove trekk har stått stille på 90-tallet, har levekostnadene, målt som privatforbruk inkludert skatt, hatt en betydelig økning. Til sammen har dette gitt mindre rom for investeringer. Tallmaterialet viser at maskiner og redskaper på 90-tallet må ha blitt eldre, spesielt på melkeproduksjonsbrukene. Dette øker risikoen for plutselige investeringsbebov. Selv om gjelden for gjennomsnittsbruket ikke har økt mye i perioden, har sårbarheten overfor større og uventede betalingsforpliktelser likevel økt. De spesielt utsatte brukene i en slik situasjon vil ofte være de større brukene, med størst familieinnsats i jordbruket, fordi de dermed har de minste mulighetene til inntekter utenom bruket. Gjeldsøkningen har i gjennomsnitt vært beskjeden på melkeproduksjonsbrukene. På bruk med korn/svin har gjelden økt en del på grunn av ombygginger i forbindelse med nye dyrehelseforskrifter.

Når gjennomsnittstall for produksjonsformer i jordbruket sammenlignes, har kombinasjonen korn-/svinekjøttproduksjon på store deler av 90-tallet gitt best årsverkfortjeneste, men hadde en kraftig nedgang i 1999. Ensidig kornproduksjon har i Trøndelag avsluttet 90-årene med fire gode avlingsår, og har derfor i denne perioden ligget relativt høyt i årsverkfortjeneste. Som vanlig har driftsformen melkeproduksjon vært mest stabil, men også den måtte tåle en betydelig nedgang i 1999. Sauehold har ligget lavest i årsverkfortjeneste i hele perioden. Bak gjennomsnittstallene er det store variasjoner, noe som viser at potensialet for bedring av lønnsomheten for mange gardsbruk kan være betydelig.

Oppnådd pris på bartrevirke fra gardsskogbruket har endret seg lite siste halvdelen av 90-tallet. Avvirkningen har gått ned, men overskuddet, regnet per arbeidstime, har økt.

Flere detaljer finnes i NILF-notat 2001-3 Økonomien i jordbruket i Trøndelag.

For mer detaljerte opplysninger, kontakt:
Otto Sjelmo ved NILFs distriktskontor for Trøndelag