|
Jordbruk og klimagasser
I alle andre næringer enn jord- og skogbruk er klimagasser bare utslipp. I jordbruk, som i skogbruk, er imidlertid CO2-binding (fotosyntesen) den sentrale produksjonsprosessen.
Anslagsvis 10 millioner tonn CO2 bindes årlig i planter tilknyttet norsk jordbruksproduksjon. Dette særtrekket ved bioproduksjon basert på grønne planter gir den norske jordbruksnæringen gode muligheter i komplekset klimagasser og produksjon.
Veien karbon tar fra CO2 i atmosfæren via organisk stoff og tilbake til CO2 varierer i forhold til hvilke jordbruksplanter som binder CO2 og hvordan plantene anvendes i produksjonskjeden.
Hovedkategoriene i norsk planteproduksjon er grasmark (flerårig) og åkerbruk (ettårig). Det er om lag 6,5 millioner daa grasmark og 3,6 millioner daa åkerland i Norge. I forhold til karbonstrømmen er skillet mellom flerårige vekster som gras og ettårige åkervekster viktig.
Grasarealet er grønt, det har en aktiv fotosyntese, så lenge det ikke er for kaldt eller er snødekt; gras har i biologisk forstand ingen vekstavslutning. Målinger fra Danmark viser at det er karbonfluks inn til grasmark stort sett hele vekstsesongen.
Hos åkervekster er det annerledes. I åkervekstdyrkingen er det gjerne lengre perioder etter såing hvor plantene ikke dekker hele jordarealet og i modningsfasen, når kornet er gult, hvor det er fluks av karbon ut fra arealet. Norske målinger viser kontinuerlig nedgang i karboninnholdet i jord som er brukt til åkervekster.
I tillegg til at det i grasmark er en vesentlig større del av året med aktiv fotosyntese, kommer det forhold at røtter og stubb hos gras ikke dør etter høsting. Røtter og stubb hos gras er derfor vesentlig mer sterke mot biologisk nedbrytning enn røtter, halmrester og stubb hos for eksempel kornvekstene.
Grasmark bygger derfor opp store karbonlagre i jorda; i grasbaserte produksjonssystem føres mindre karbon tilbake til atmosfærene enn det som bindes i fotosyntesen. Grasmark kan derfor karakteriseres som permanente karbonlagre.
Globalt sett er grasmark en betydelig karbonbinder, og mer enn 10 % av alt karbon i biosfæren finnes i grasmark.
Ulempen ved gras i matproduksjon er at det bare kan utnyttes av drøvtyggere. Ved omsetting av gras i vomma hos drøvtyggere dannes metangass. Metan er en vesentlig sterkere klimagass enn CO2. Sammen med lystgass fra jord er metangass fra vomma hos drøvtyggere bestemmende i regnestykker for klimabelastning per produsert enhet matvare.
I slike regnestykker blir CO2-utslipp fra husdyras ånding og biomassenedbrytning ikke tatt med fordi det antas at det er et nullspill i forhold til CO2 som bindes i jordbruksvekster. Heller ikke karbonlagring i grasmark tas med.
Selv om artikkel 3.4 av Kyotoprotokollen tillater beregninger av karbonlagring i grasmark som en del av klimagassregnskapet, er dette ennå ikke vanlig. Kjøtt fra enmagete dyr, som gris og kylling, kommer derfor vesentlig bedre ut enn kjøtt fra storfe og sau. Melk er eneste produktet fra drøvtyggere som kommer ut på samme nivå som kylling og svinekjøtt når vi regner utslipp per kg sluttprodukt.
Planteprodukter direkte til menneskemat, som for eksempel hvete, har lavest klimabelastning per produsert enhet.
Blant annet på grunn av jord- og klimaforhold er bare 10 % av den norske planteproduksjonen planteprodukter til menneskemat. Klimaperspektivet øker betydningen av at vi tar vare på de arealene i Norge som er egnet for planteproduksjon til menneskemat og hindrer at disse bygges ned.
Standardiserte tall for klimabelastning per matvareenhet gir mangelfull innsikt, og kan maskere sammenhenger mellom produkt som hvete, storfe, svin, kylling; produksjonssystem som grad av jordarbeiding, beite, økologisk; og produksjonsintensitet målt ved enheter produsert per areal- eller husdyrenhet; og klimagassutslipp.
Undersøkelser i Sverige og Norge viser at både det samlete klimagassutslippet fra jordbruket og klimabelastning per matvareproduktenhet har gått ned de siste 50 åra på grunn av endringer i produksjonstyper, systemer og intensiteter. Vi vet at kjøtt fra en intensivt fôret okse produserer mindre enn halvparten så mye metangass som kjøtt fra en ekstensivt fôret okse, og at kjøtt fra ei melkeku kan ansees som å være klimanøytralt når all klimabelastning blir tillagt melkeproduksjonen.
Hva blir da klimagassbelastningen fra storfekjøttdeigen du kjøper på OBS?
Et avsluttet EU-prosjekt har ved målinger i ni ulike gras-drøvtyggersystem fra Italia i sør til Skottland i nord funnet at karbonlagringen i grasmarka der dyra beiter, dekker alle klimagassutslipp; altså storfekjøttproduksjonen sett i sammenheng med grasdyrking er en klimanøytral eller i noen tilfeller en klimapositiv aktivitet. Ifølge det velrenommerte forskningsinstituttet INRA kan minst halvparten av klimagassutslippene fra storfe i Frankrike antas å bli kompensert av karbonlagring i grasmark.
Dette reiser interessante spørsmål. Blir for eksempel klimabelastning av storfekjøtt basert på karbonlagrende beite- og grassurfôrvekstdyrking større enn klimabelastningen fra kylling basert på karbontappende åkervekstdyrking?
Bare helhetlige tilnærminger kan gi svar: vær, jord, plantevekster, dyreslag og dyrkingsteknikker og intensiteter er bestemmende og må sees i sammenheng. Internasjonalt tilstrebes såkalte Beneficial Management Practises (BMPs) hvor en under de naturgitte rammevilkår produserer ønsket mengde matvarer med lavest mulig klimagassbelastning.
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) vil, med forbehold om forskningsrådets finansiering, bidra i en undersøkelse av mulighetsrommet for slike formålstjenelige matproduksjonspraksiser i Norge slik at riktige valg for sammensetning av norsk jordbruksproduksjon kan bli tatt.
Av Helge Bonesmo
Sakset fra Nationen
Les mer om temaet i notatet Karbon i norsk plante- og husdyrproduksjon.
Se også oversikt over andre forsidesaker.
Publisert 04.03.2009
| 
